Drep gullungene, heter det om skrivearbeid, og her sitter jeg og vurderer grusomme kutt mitt eget manus til boka Insektene i hagen, som kommer ut til våren.
Gullungen som gir meg kvaler i dag heter hvitbåndet humleblomsterflue. Spesielt søt er den vel ikke. Jeg er nå glad i den likevel.
På bildet ser du en hvitbåndet humleblomsterflue som jeg fanget da den satt og forsynte seg med nektar eller pollen fra en blomst i hagen. Larvene dens lever i vepsebol. Den voksne hunnen må derfor oppsøke de mest fryktinngytende insektene på våre trakter, gul- og svartstripete stikkevepser som jordveps og tyskveps, og ta seg inn i bolet deres for å legge egg. Hjemme hos vepsene står flere vakter som regel klare ved inngangen, for å drepe inntrengere med giftbrodden og de kraftige kjevene. Normalt viser de ingen nåde. Når den hvitbåndete humlefluen kommer, er det derimot som om vepsene blir forhekset. Fluemor kan bare spasere forbi vaktene. Heller ikke vepser på vei til eller fra, eller de som er travle med å stelle larvene inne i bolet, bryr seg stort om den ubudne gjesten. Tilsynelatende er det et eller annet usynlig signal hun gir fra seg, som roer ned vepsene. Kanskje er det snakk om en bestemt kjemisk forbindelse. Ingen vet.
Det er en god historie, synes jeg. Men så passer den visst ikke helt inn i sammenhengen i bokmanuset. Det er rett og slett for mange slike gode historier om insektene i hagen, til å få med alle sammen.
