Hvaleventyret på TV2 og NRK Radio - og fugler i A-magasinet

For litt siden var jeg på TV2s God morgen Norge og snakket om Hvaleventyret. Hvordan vi nesten utryddet det største dyret som har levd. Boka var også utgangspunkt for et langt innslag på NRK P2s Ekko.

Litt avveksling fra hvalene: I A-magasinet 19. oktober sto en tekst jeg skrev om fugler. Utgangspunktet var noen av bildene fra boka Nære fugler som nylig kom på norsk. Morsomt oppdrag!

Hvaleventyret på forsiden av Sandefjords Blad

Hvaleventyret er på forsiden av Sandefjords blad! Avisen hadde lørdag et stort oppslag (dobbeltside inne i papirutgaven) om boka og hvalfangsthistorien. Det var veldig interessant å lese intervjuet med hvalfangstveteran Reidar Smedsrud (89) som i ettertid er kritisk til fangsten i Sørishavet og mener de som satte kvotene manglet peiling og kontroll. Smedsrud, som selv var hvalskytter i mange år, er også opptatt av at fangstmetodene var for brutale.

Les på sb.no (krever abonnement)

medium.jpg

Såpekongen

Boka jeg akkurat ble ferdig med kan anbefales til historieinteresserte, og spesielt til folk som har tenkt seg til nordvestlige England (Liverpool og deromkring).

Biografien om såpekongen William Lever (1851-1925) gir glimt fra reklamens og merkevarenes historie, fra kampen for kvinners stemmerett, fra såpeproduksjon og fra kolonisystemet, for å nevne noe.

Mannen det handler om er også en fascinerende type. Han var søkkrik og samfunnsengasjert, aktiv i det liberale partiet og på mange områder progressiv og framsynt. Han var for eksempel forkjemper for åttetimersdagen og medvirket til å innføre offentlige pensjonsordninger i Storbritannia. Men han hadde også betydelige svakheter og store blinde flekker, og jeg synes biografens løpende vurdering av Levers handlinger og samfunnssyn - stikk motsatt av en rent analyserende holdning - fungerer bra i dette tilfellet. Boka er skrevet for å underholde, og forfatteren er ganske vittig. Men en del av referansene er i overkant internt britiske (og 13 år gamle).

Jeg bet meg spesielt merke i hvor effektivt forfatteren utnytter landskap og bygninger. Han har reist rundt og besøkt stedene som William Lever satte preg på (det er mange), og disse fysiske sporene fungerer veldig godt som ledetråder til Levers liv og tankegang. Akurat det er en metode jeg fikk lyst til å bruke mer i min egen skriving.

Adam MacQueen
The King of Sunlight. How William Lever Cleaned Up the World. 
Utgitt 2004

Mine bokfavoritter 2015

Her er de tre bøkene som gjorde sterkest inntrykk på meg i 2015. Alle tre er sakprosa, og bare en kom ut i år. 

---

David George Haskell
The Forest Unseen: A Year's Watch in Nature

I denne uvanlige boka fra 2012 skriver biologen David George Haskell vidsynt og vakkert om livet i skogen, med en kvadratmeter skogbunn i Tennessee som utgangspunkt. 

Noen bøker roses som «umulig å legge fra seg». Med denne var det motsatt. Jeg nøyde meg med noen få sider av gangen, og lesingen gikk i rykk og napp. Likevel gjorde boka dypt inntrykk. Jeg kan egentlig ikke huske å ha lest bedre naturskildringer enn dette. Her får en mengde naturvitenskapelige faktaopplysninger være med på å bygge opp poetiske naturskildringer og storslåtte, overraskende perspektiver på livet i skogen. Sammenvevingen av det hele til korte, innholdsrike kapitler er litt av en prestasjon, og språket er veldig mye vakrere enn man venter fra en som skriver om faget sitt. Forfatteren er høyst til stede i teksten, men han er ganske tilbakeholden med opplysninger om sine umiddelbare tanker, følelser og reaksjoner. I stedet er det presise, levende beskrivelser av hva han ser og hører som får dominere, sammen med biologens forklaringer av hva det er som foregår.

Litt av grunnen til at lesningen går langsomt for min del, er at landskapet Haskell beskriver er ukjent. Jeg har aldri hatt gammel løvskog øst i Nord-Amerika som turterreng. Boka er heller ikke illustrert, så skal jeg ha fullt utbytte av lesningen må jeg søke opp bilder av mange av artene han forteller om. Kapitlene har dessuten form som korte skisser som er ganske løsrevne fra hverandre – hvert av dem bygger på notater fra ett besøk i skogen, og hva Haskell ser den dagen med lupe, kikkert eller nakne øyne. Et kryp som kravler over et vissent blad, en plante som spirer eller fugler som synger tretoppene i nærheten blir utgangspunktet for store sveip gjennom evolusjonshistorien, skogsøkologien, USAs historie og så videre. Etter å ha lest ett kapittel har man fått mer enn nok å tenke på. Boka egner seg altså godt for å leses stykkevis. Den inspirerer til å se naturen rundt seg med fornyet oppmerksomhet, og til å tenke over hva slags naturkraft vi mennesker skal velge å være, som Haskell uttrykker det. 

Jeg skulle ønske noen skrev slik om skogen hjemme.

---


Nathaniel Philbrick
In the Heart of the Sea. The Tragedy of the Whaleship Essex

Uhyggelig godt om hvalfangst, forlis og kannibalisme.

Denne boka forteller om de virkelige hendelsene for nesten 200 år siden som inspirerte Herman Melville til å skrive romanen Moby Dick. Hvalfangerskuta Essex ble virkelig rent i senk av en spermhval langt ute på Stillehavet. I åpningsscenen blir en av livbåtene fra Essex funnet av et annet skip. Ombord sitter to skjeggete, sterkt solbrente menn med ville blikk og knuger på hver sin samling av menneskeknokler... Boka forteller hva som skjedde før og etter forliset, og supplerer de historiske kildene med blant annet medisinsk forskning for å forklare hvordan sjømennene taklet tørsten og sulten mens de drev på Stillehavet. 

Nathaniel Philbricks bok forteller en hel del om amerikansk hvalfangst og om livet ombord i seilskipene og på land i hvalfangersamfunnet Nantucket. Men en stor del av boka handler om tiden mannskapet fra Essex tilbrakte i åpne livbåter etter at skipet gikk ned, og for min del gjorde denne delen aller sterkest inntrykk. Vel så mye som en bok om hvalfangst, er dette en bok om hva som skjer med mennesker som blir utsatt for ekstreme påkjenninger. 

In the Heart of the Sea kom ut i 2000, men jeg leste den i høst. Nå i desember kom en film som bygger på boka. Den har jeg ikke sett ennå. Men ut fra anmeldelsene ser det ut til at boka og filmen byr på temmelig forskjellige opplevelser. 

---

Helen Macdonald
H for hauk

Historiker Helen Macdonalds beretning om falkoneri, sorg og engelsk landskap og kultur har vakt oppsikt, og fått mange overstrømmende anmeldelser. Rosen er vel fortjent.

Det flotteste ved boka er nærskildringene av Mabel, hønsehauken som Macdonald temmet og lærte seg å jakte sammen med i tiden etter at faren hennes døde - haukens villskap, lekenhet og nysgjerrighet, og hvordan den unge rovfuglen viser interesse for alt fra papirkuler hun kaster til den til flyene på himmelen. Men dette er en veldig rik og allsidig bok som har mye på hjertet om blant annet kjærlighet og tap, mental helse, landskap, klasseforskjeller, historie og litteratur. 

Det var ikke fritt for at jeg hadde noen innvendinger mens jeg leste. For eksempel stusset jeg over Macdonalds diskusjon av etiske problemer ved falkonerisporten. Hun legger vekt på at blodtørsten man føler når man lever seg inn i fuglens nådeløse forfølgelse av byttet kan minne litt om menneskers grusomhet mot hverandre. Mer spesifikt har fascister og nazister vært begeistret for falkoneri, og brukt rovfuglene som symbol for den styrken og hensynsløsheten de mener trengs hos de som skal lede andre. De lange tradisjonene til sporten gjør den også egnet til nasjonalhistorisk mytedannelse. 

Macdonald virker bekymret for om dagens falke- og hauketrenere viderefører en slik arv. Men faren er vel ikke stor for at en så marginal aktivitet som falkoneri skal få særlige politiske ringvirkninger i vår tid. Da er sannsynligheten langt større for at virksomheten får konsekvenser for fugleartene som brukes. Hvis jeg skulle drevet jakt med hauker, falker, våker eller ørner ville min bekymring vært hvilke konsekvenser hobbyen har for bestandene av ville rovfugler.

Macdonald kjøpte Mabel av en mann hun møtte etter avtale i et øde havneområde, og skriver at omstendighetene rundt møtet fikk henne til å føle seg kriminell. Hauken kom fra en oppdretter og var vokst opp i fangenskap, får vi høre, og det var skjemaer inne i bildet. Det låter jo betryggende. Men hvilke forsikringer har egentlig entusiastene for at de ikke finansierer faunakriminalitet når de skaffer seg fugler? Det satt jeg og lurte på mens jeg leste. Kanskje har de dette på stell i Storbritannia, jeg vet ikke. Det er i hvert fall ingen tvil om at falkoneri er forbundet med en hel del dyresmugling og eggrøveri om vi ser verden under ett. 


Det var flere poenger i boka jeg fikk lyst til å protestere mot, eller i det minste diskutere med forfatteren. Men så lenge det skjer så mye fascinerende i teksten, gjør ikke det boka dårlig, langt i fra. Først og fremst er det et tegn på at H for hauk er usedvanlig interessant og engasjerende sakprosa. 

Respons på Meisenes hemmelige liv

Siden Meisenes hemmelige liv kom ut i august har jeg fått mange hyggelige kommentarer (og hittil ingen av den andre sorten). Her er et utvalg:


I Bergens Tidende ble boka anmeldt av Gudmund Skjeldal. Veldig oppmuntrende lesning! Overskriften var ""Lågmælt, vakker song om små­fuglane våre" og boka fikk en femmer. 


Bokblogger Nora Nordskar Hoel skrev en lang og fin omtale. Jeg satte stor pris på den fordi det var tydelig at hun hadde lest grundig. Les omtalen på bloggen hennes, Kasiopeiiasbok.

Lokalavisen Akershus Amtstidende (Amta) skrev at "Andreas Tjernshaugen har skrevet en bok som formidler ekte naturglede og nysgjerrighet til nærmiljøet på en ny og forfriskende måte, som nok vil overraske både drevne, og trolig ikke minst nyfrelste fuglekikkere."

På Facebook-siden Hverdagslivet på Nøtterøy (som jeg anbefaler for alle som liker fine naturbilder og små naturbetraktninger) skrev Cathrine Palm Spange; "For oss fugleinteresserte og som gavetips; Har nå lest "Meisenes hemmelige liv" av Andreas Tjernshaugen, og anbefaler den på det varmeste for å få et gøyalt, lærerikt og ikke minst veldig hyggelig innblikk i meisenes liv". 

En veldig hyggelig overraskelse var mail fra en annen nesodding som skriver at Meisenes hemmelige liv vekket koselige minner fra en hobby han har hatt i 65 år. "Takk for en morsom og informativ bok om våre felles fugle-venner!" skriver Kåre Ulseth. Bildet nedenfor tok han hjemme på Nesodden i 1981. Den gangen fantes det ikke slike elektroniske kamerakasser som jeg skriver litt om i boka. Bildet er tatt i en fuglekasse montert på husveggen med glassvindu inn mot rommet. 10 av 12 meisunger i dette kullet vokste opp. 



Ellers har boka fått mange hyggelige anbefalinger på Twitter og Facebook, blant annet disse:






Du kan kikke på de første sidene av boka her, og kjøpe den for eksempel hos tanum.no eller Natur og frititd.






Anmeldelse av en tredel av en veldig god bok

Biologen David George Haskell skriver eksepsjonelt godt om naturen, med et ørlite stykke skogbunn i Tennessee som utsiktspunkt. 


David George Haskell,  2012
The Forest Unseen: A Year's Watch in Nature

Noen bøker roses som «umulig å legge fra seg». Med denne boka er det motsatt. Jeg nøyer meg med noen få sider av gangen, og lesingen går i rykk og napp. Boka skildrer en nordamerikansk skog gjennom et år, og hittil har jeg fått med meg kapitlene som dekker januar til april mens det har gått omtrent like lang tid i mitt eget liv. Likevel er det ingen tvil om at jeg kommer til å lese ut boka.

For som Haskell kan skrive! Jeg kan ikke huske å ha lest bedre naturskildringer enn dette. Her får en mengde naturvitenskapelige faktaopplysninger være med på å bygge opp poetiske naturskildringer og storslåtte, overraskende perspektiver på livet i skogen. Sammenvevingen av det hele til korte, innholdsrike kapitler er litt av en prestasjon, og språket er veldig mye vakrere enn man venter fra en som skriver om faget sitt. Forfatteren er høyst til stede i teksten, men han er ganske tilbakeholden med opplysninger om sine umiddelbare tanker, følelser og reaksjoner. I stedet er det presise, levende beskrivelser av hva han ser og hører som får dominere, sammen med biologens forklaringer av hva det er som foregår.

Litt av grunnen til at lesningen går langsomt for min del, er at landskapet Haskell beskriver er ukjent. Jeg har aldri hatt gammel løvskog øst i Nord-Amerika som turterreng. Boka er heller ikke illustrert, så skal jeg ha fullt utbytte av lesningen må jeg søke opp bilder av mange av artene han forteller om. Kapitlene har dessuten form som korte skisser som er ganske løsrevne fra hverandre – hvert av dem bygger på notater fra ett besøk i skogen, og hva Haskell ser den dagen med lupe, kikkert eller nakne øyne. Et kryp som kravler over et vissent blad, en plante som spirer eller fugler som synger tretoppene i nærheten blir utgangspunktet for store sveip gjennom evolusjonshistorien, skogsøkologien, USAs historie og så videre. Etter å ha lest ett kapittel har man fått mer enn nok å tenke på. Boka egner seg altså godt for å leses stykkevis.

Jeg skulle ønske noen skrev slik om skogen hjemme.








Pratsom papegøye

Bok: Irene M. Pepperberg (2008). Alex & Me.

Denne seks år gamle boka var en av de beste leseopplevelsene jeg hadde i 2014. Ikke fordi den er så fantastisk godt skrevet (det er den ikke), men fordi temaet den tar opp og hendelsene den beskriver er eksepsjonelt interessante.

Merkelig nok hadde jeg aldri hørt om gråpapegøyen Alex, den mest taleføre fuglen noensinne, før jeg snublet over noen henvisninger til den tidligere i år. Dyreadferd har alltid interessert meg, men det er først de siste årene jeg har begynt å lese systematisk om forskning på feltet. Arbeidet med Akvarieboka for barn satte meg på sporet.

Da papegøyen Alex døde i 2007, valgte ukeavisen The Economist for en gangs skyld å omtale en fugl i den ukentlige nekrologen over en kjent person. Mange store engelskspråklige medier som New York Times og Guardian dekket begivenheten. Papegøyen hadde blitt kjendis både på grunn av oppsiktsvekkende forskningsresultater om hans mentale evner, og på grunn av hans eget tv-tekke.

Her er noen filmklipp med den avdøde papegøyen.

Alex lærte å uttale og bruke mer enn hundre engelske ord av den amerikanske adferdsforskeren Irene M. Pepperberg og studentene hennes. De dokumenterte det mange papegøyeeiere lenge hadde hevdet – papegøyer kan ikke bare herme etter ordlyder, de kan også lære å bruke ordene til å kommunisere med mennesker.

Etter å ha lært seg å navngi gjenstander og materialer fortsatte Alex å avansere. Gråpapegøyens forståelse av mer abstrakte begreper fikk det virkelig til å svimle for folk som studerer dyrs mentale evner. Alex kunne svare riktig på hva som var forskjellen eller likheten mellom to gjenstander – om det var fargen, formen eller materialet. Altså kunne han ikke bare bruke ord som firkant (eller fire-hjørner, som var ordet han lærte) og grønn der de passet, han visste også at firkant er en type form, og at grønn er en type farge. Var det ingen forskjell på gjenstandene, lærte han etter hvert å svare «ingen». Alex lærte også å bruke tallord og tallsymboler opp til seks, og han kunne svare riktig på hva som var størst og minst. 

Ferdighetene til Alex var resultat av langvarig og intens trening. Gråpapegøyene lever i flere tiår, og er utpreget sosiale vesener som i fangenskap gjerne knytter seg tett til mennesker. Studiene av Alex ga viktig innsikt i hva slags mental kapasitet noen fugler har, og snudde om på mange etablerte oppfatninger. Med hjerne på størrelse med en valnøttkjerne presterte Alex på linje med sjimpanser eller barnehagebarn på en del tester.

Papegøyer lærer seg helst ord og andre lyder hvis de erfarer at de får noe igjen for det. Alex kunne gi uttrykk for at han ville ha en bestemt type mat. Han kunne be om vann å drikke eller en gjenstand han hadde lyst på, og han kunne si fra om at han ville tilbake til buret sitt når han var lei av treningen. Papegøyen gjorde oppfinnsomt bruk av mange av uttrykkene han lærte seg. Pepperbergs fortellinger om det uformelle samspillet med den ganske kantete personligheten Alex er både til å le av og til å undres over.

Boka, som kom ut året etter at Alex døde, henvender seg til et bredt publikum, og er lettlest. Den har to svake partier – begynnelsen og slutten. Det starter med en alt for omfattende gjengivelse av en mengde presseoppslag, brev og andre reaksjoner i forbindelse med vidunderpapegøyens død. Det blir en tålmodighetsprøve, selv om innholdet er slående nok. Fortellingen om Irene M. Pepperbergs liv og uvanlige karriere er derimot riktig interessant, synes jeg, selv tonen kanskje blir i overkant retthaversk noen steder. Det Pepperberg har å fortelle om Alex selv er av det mest merkverdige jeg har lest. En annen styrke ved boka er at dengjengir rivningene innenfor adferdsforskningen i tiden da Pepperberg først forsøkte å få aksept for funnene sine – kontroverser som stort sett handlet om helt andre slags dyr enn papegøyer, men som slo an tonen for hvordan resultatene fra Alex-studiene ble mottatt. Derimot ble jeg litt skuffet over de avsluttende refleksjonene fra forfatteren. Forsøket på å sette resultatene inn i en større kulturell sammenheng er ikke spesielt vellykket. Diskusjonen om dyrevelferd og bruk av dyr i forskning er skuffende knapp i en bok som gir så mye å tygge på når det gjelder nettopp de spørsmålene. Men det er ikke så farlig om det skorter litt på avslutningen. Historien boka forteller, og forskningsresultatene den formidler, gir usedvanlig mye mat for tankene, selv om man må trekke noen av konklusjonene selv.

Fjærlig talt

  
Noah Strycker
The Thing with Feathers: The Suprising Lives of Birds and What They Reveal about Being Human.
Riverhead Books, 2014.

En super samling sanne fortellinger om fugler og om hvordan de ligner på og er forskjellige fra oss selv. 

Forfatteren har erfaring fra feltarbeid og fugekikking over hele planeten, og tar leseren med til fremmede fugler som albatross, kolibri og pingvin – og gamle kjenninger som burhøns og stær. Hvert kapittel har en fugleart som hovedperson og tar opp ett utvalgt tema. 

Strycker utforsker fuglene med mennesket som målestokk og spør om de kjenner frykt og kjærlighet og hvor god hukommelsen deres er. Men han undersøker også fuglenes unike egenskapene som den magnetiske orienteringssansen og stærens evne til å manøvrere kollektivt i de utroligste formasjoner.

Dessuten er det mye å lese her om hvordan folk har forholdt seg til fuglene, for eksempel får vi vite at brevduer hadde militær betydning så sent som under Andre verdenskrig (i følge boka brukte britiske styrker en kvart million brevduer i løpet krigen!). En favoritt for min del var historien om hvordan stærenes flokkmanøvre ble analysert ved hjelp av de samme dataprogrammene som gjorde det mulig å lage dataanimasjoner av flokker og svermer til kinofilmer. 

Boka er en samling ganske vilkårlig utvalgte smakebiter, og hvert kapittel kan leses uavhengig av de andre. Ingen ideer behandles utfyllende og iblant avslører forfatteren at han heller ikke har tenkt helt gjennom alt han tar opp. Men det mange gode historier her, mye å tenke på, og det er fint å se at forfatteren virker nøye med fakta og forskningsresultater, men likevel ikke er redd for å spekulere om de spørsmålene forskningen ikke har svar på.  

En påstand stusset jeg over, forresten: Strycker skriver at fuglene ikke er interessert i oss mennesker bortsett fra at vi utløser den grunnleggende frykten for predatorer. Det er jo sant for mange fugler, men det avslører vel også at det han selv gjør utendørs stort sett er å kikke på fuglene. Og fuglene er ikke spesielt interessert i å bli sett på av folk. Hvis man gjør noe mer interessant, dukker det fort opp fugler som lurer på hva de kan få ut av oss: Kråkene som overvåker grillingen i håp om å stjele en pølse, rødstrupen som vet at insektene snart blir tilgjengelige når jeg klipper gresset, og sildemåkene som lurer på om hobbyfiskerne kanskje har oppdaget hvor fiskestimen er. 

Aper, hjerner og nederlendere

To ferske bøker om biologi og mennesker.

De siste ukene har jeg lest to sakprosabøker skrevet av nederlendere. Begge forfatterne er menn født på 1940-tallet, begge er berømte forskere som er opptatt av det biologiske grunnlaget for menneskers adferd, og begge har et humanistisk og ateistisk livssyn. Begge har dessuten mye på hjertet om hva slags vesen mennesket egentlig er, og hvordan vi bør innrette oss. Den ene fordi han har brukt livet til å forsket på hjernen vår. Den andre fordi han har studert slektningene våre - menneskeapene. For å røpe konklusjonen med en gang, så likte jeg apeboka vesentlig bedre enn hjerneboka. 

Dick Swaab er en nederlandsk lege og nevrobiolog, og grunnlegger av en hjernebank som sikrer ferske hjerner fra nylig avdøde donorer (som har samtykket) til forskning. Boka We Are Our Brains kom først ut på nederlandsk og gjorde stor lykke på hjemmebane før den ble oversatt til engelsk. Undertittelen er From the Womb to Alzheimer's. Deler av boka både fascinerte og rørte meg, for eksempel beskrivelsen av samspillet mellom morens og barnets hjerne i forbindelse med fødsel. Det er hjernen til det ferdig utviklede fosteret som sender signalene som setter fødselen i sving, skriver Swaab, og en vanskelig fødsel kan iblant være det første tegnet på at det har oppstått problemer med hjernens utvikling under svangerskapet, problemer som gjerne kommer til syne igjen mye senere i livet. Boka gir et fint overblikk over hjernens oppbygning og funksjon for oss som mangler den oversikten fra før, gjennom en kombinasjon av eksempler, forklaring og små anekdoter som hele veien viser til enkle skisser av hjernen fra alle tenkelige vinkler og snittet opp på kryss og tvers. Den tar opp interessante spørsmål som (blant mye annet) årsakene til homofili og transseksualitet, hvordan vi påvirkes av rusmidler, og utsiktene til å erstatte tapt hjernevev eller å lage proteser som sender signalene fra kameraer direkte inn til synsnerven. Swaab mener man kan finne forklaringen på det meste som skjer med mennesker ved å studere hjernene deres. 

Det store problemet med boka er at det er vanskelig for leseren å vite når Swaab presenterer noenlunde sikre konklusjoner som de fleste fagkollegaene hans vil være enige i, og når han holder skråsikker enetale om sine egne favoritteorier. Man blir mistenksom når hjernelegen bombastisk (og for egen regning) slår fast at det ikke er det minste sunt å drive fysisk trening (hjernetrim, derimot...). Swaab har en heller sleivete stil og bryr seg ikke om å gi kildehenvisninger. Han drøfter sjelden andres motforestillinger annet enn for å gjøre narr av dem. Man får fornemmelsen av en mann som synes han har hørt nok tøv her i livet, og som tillater seg å lukke ørene når det passer. Swaab kan være morsom av og til, men han leverer litt for mange historier hvor hans egen replikk er punchlinen. Boka bærer også tydelig preg av opprinnelsen som en serie bidrag til en fast avisspalte - det hele er noe springende. En side ved boka som gjør den klart mer lesverdig er at den er et innlegg i nederlandsk samfunnsdebatt, hvor landets spesielle eutanasi-lovgivning danner utgangspunkt (Swaab vil utvide adgangen til eutanasi ytterligere). På den annen side argumenterer Swaab kraftfullt for at cannabis er langt farligere enn hans generasjon har vært vant til å anta - også her er det interessant hvordan den nederlandske lovgivningen danner en annen ramme for diskusjonen enn vår hjemlige og den engelskspråklige offentligheten mange av oss også følger litt med i. Vi har helt klart godt av å lese sakprosa som ikke er skrevet for et norsk, britisk eller amerikansk publikum. 

Primatologen Frans de Waal har tilbrakt det meste av sitt yrkesaktive liv i USA, og skriver på engelsk. Han har gitt ut en rekke bøker om våre to nærmeste slektninger, sjimpansen og bonoboen (aka dvergsjimpansen), med paralleller til menneskesamfunnet. Mens sjimpansen er et voldelig og patriarkalsk dyr, er bonoboen mer av en hippie-ape som lever etter slagordet "make love, not war" og bruker sex på kryss og tvers som konfliktdempende middel. Koalisjoner av hunner har stor makt i bonobo-samfunnet. Vi er like nær beslektet med begge artene (deres forfedre skilte lag med hverandre etter at de hadde skilt lag med våre). de Waals beskrivelser av apesamfunnene er av det mest interessante jeg har lest på lenge. Framstillingen av funnene fra eget forskningsfelt er både mer konsis, mer sammenhengende og mer overbevisende argumentert enn det man finnes hos Swaab. 

de Waals viktigste anliggende i denne boka er at apene lærer oss at empati er en del av menneskets natur, siden empatien setter sterkt preg på adferden også hos våre nærmeste slektninger og kan spores til strukturer i hjernen både hos aper og mennesker som er bygget for innlevelse. Apene har sterke sosiale instinkter og tilløp til ansvar for fellesskapet, selv om vi mennesker har tatt samfunnsbyggingen (og, tross alt, moralen) til helt andre nivåer. Disse observasjonene bruker han til å argumentere for at vi mennesker er født med moralske impulser som danner grunnlaget for samfunnets moral, altså stikk motsatt av en modell som ser for seg at vi er født umoralske og lærer å tøyle de egoistiske instinktene gjennom sosialisering. de Waals eget moralsyn svarer til hans oppfatning av hvor moralen kommer fra - han er mistenksom overfor en rendyrket universalisme og utilitarisme, og mener sterk lojalitet til egen familie, gruppe, nasjon og så videre er både moralsk riktig og et nødvendig ankerfeste for vår tilhørighet i videre moralske fellesskap. de Waals syn på moralens grunnlag og innhold er på ingen måte uproblematisk, men det er et riktig interessant utgangspunkt for diskusjon.

Jeg har ikke lest de andre bøkene til de Waal (men fikk lyst til å gjøre det), men forstår at både sjimpansesamfunnet, bonobo-samfunnet og argumentene rundt empati og moral har vært behandlet i tidligere utgivelser. Som tittelen The Bonobo and the Atheist antyder er religion et viktig tema i den nyeste utgivelsen. Jeg synes i grunnen apeforskeren skriver interessant og engasjerende om dette også, selv om argumentene ikke alltid er helt forløste og det kan være tilløp til selvmotsigelser. 

de Waal knytter det pessismistiske synet på menneskets natur som han vil til livs til den kristne tanken om arvesynden. Han mener religionens betydning for moralen har kommet til ganske sent i menneskehetens utvikling, og etterlater ingen tvil om at han selv er uten gudstro og foretrekker et ikke-religiøst verdensbilde. Men samtidig maner han sine ateistiske trosfeller til romslighet overfor religion, et fenomen som er så universelt blant mennesker at det ikke er urimelig å anta at vi har en medfødt tilbøyelighet til å være religiøse. Det er ingen grunn til å ta slik på vei for fraværet av noe (gud), sier han med adresse til folk som Richard Dawkins. Og selv om religion gir liten mening for noen av oss - er det så sikkert at alle andre vil klare seg - og få det bedre - uten religiøs tro?

Selv om de Waal har gjort amerikaner av seg kretser han i The Bonobo and the Atheist mye rundt fødebyen Den Bosch og byens store sønn, maleren Hieronymus Bosch. de Waal forklarer sin avslappede holdning til religion med at han kommer fra den sørlige, katolske delen av Nederland hvor den religløse tradisjonen har gitt større rom for nytelse og livsutfoldelse. Jevnaldrende fra det kalvinistiske nord har vokst opp med en helt annen religiøsitet, og har gjort opprør mot pietismen med en helt annen lidenskap, hevder de Waal. Jeg kjenner ikke nederlandsk kultur så godt, men antar Dick Swaab, som fnyser høylytt når han kommer inn på religion og er optatt av å gi nevrologiske forklaringer på de religiøse erfaringene til profeter og helgener, må være et typiske eksempel på den mer innbitte antireligiøse innstillingen de Waal undrer seg over hos sine landsmenn fra nord. 

Det smarteste spørsmålet du kan stille i dyrebutikken

Sju akvarietips for foreldre





 

- Slik gjør du akvariet morsomt for barna!

Tipsene er inspirert av Akvarieboka for barn.

1) La ungene hjelpe til!
Hvis du har akvarium sammen med små barn må du som er voksen regne med å ta deg av det aller meste stellet. Men lær barna å mate fiskene - mens du passer på at det ikke blir for mye. La barna prøve andre slags akvariestell også. Mange barn synes det er morsomt å prøve å helle nytt vann i akvariet, å skrape alger og så videre. Gjør det sammen og ha en klut klar i tilfelle det blir søl! Jeg har kjøpt en liten drikkevannskanne med skrulokk som ungene kan bære vann i (men det sparer meg ikke for så VELDIG mye jobb, altså).

2) Prøv å håndmate fiskene!
Se om dere klarer å lære fiskene å spise fra fingrene. Det er spennende og kiler litt.

3) Prøv levende fôr!
De fleste akvariefisker lever helt fint på tørrfôr fra dyrebutikken. Men mange fisker blir ekstra ivrige hvis de får gå på jakt etter maten slik de gjør i naturen. Det er spennende å se på når fiskene jakter på levende mygglarver, vannlopper eller andre vanndyr. Du kan kanskje fange slikt i en dam eller pytt om sommeren. Det finnes også egg fra et dyr som heter artemia som du kan kjøpe og klekke selv. Du kan til og med prøve å se om fiskene vil ha små landinsekter som bladlus. Det greit å gi fiskene insekter og andre småkryp, men vær oppmerksom på at det er ulovlig å gi fiskene levende fisk eller frosk (rumpetroll).

4) Velg fisker som finner på noe spennende!
Hvis barna får velge, peker de nok på den fisken i dyrebutikken som har flottest farger. Men selv om dere setter opp et akvarium mest for barna, er det ikke sikkert du skal gjøre akkurat som de vil! Du må selvsagt sjekke at dere velger fisker som dere vil greie å ta godt vare på i akvariet deres. Men i tillegg kan du gjerne sjekke hva annet som er morsomt med fiskene - kan de kanskje skifte farge, er det sannsynlig at de får barn i akvariet, eller har de noen andre interessante vaner? Hvis du planlegger litt kan du sørge for at det fortsetter å skje noe spennende i akvariet etter at fiskene har vært der en stund. Du kan jo gi barna valget mellom to eller tre sorter som du peker ut. I Akvarieboka for barn finner du mange tips om hva forskjellige fisketyper pleier å finne på.

5) La barna få bestemme litt!
Du som er voksen bør som sagt ta litt styring for å sikre at fiskene vil trives i akvariet, og at det vil se fint ut - men barna synes jo det er morsomt å få være med på å bestemme. La dem gjerne velge mellom noen alternativer når dere skal velge planter, pynt, fisker og så videre. En ting som betyr lite for fiskene, men som mange barn elsker, er pyntegjenstander som skipsvrak, dødningehoder, skattekister og så videre. Selv ville jeg nok ikke puttet noe slikt i et akvarium jeg bestemte over alene. Men i akvarier jeg har satt i gang sammen med ungene, har jeg ingen ting imot det.

6) La gjester få mate fiskene!
Barn som ikke har fisker selv, synes som regel det er stas å få mate fiskene. Hvis ungene i huset har gått litt lei av akvariet (og for de fleste barn går det opp og ned med interessen) er det inspirerende å se at barn og voksne som kommer på besøk er nysgjerrig på fiskene! Kanskje barna kan fortelle gjestene litt om fiskene selv også?

7) Finn ut hva det er å fortelle om fiskene!
Barn synes ofte det er spennende å få vite mer om fiskene. Les alt du kommer over om de fiskene dere har i akvariet. Da kan du forklare barna mye rart - hva de spiser i naturen, hva slags dyr fiskene må passe seg for, hvordan de får barn, hvordan de gir hverandre signaler, og så videre. Akvarieboka for barn er full av slike opplysninger så barna kan lese selv, du kan lese for ungene - eller du kan rett og slett smugkikke så du kan svare på vanskelige spørsmål...

Har du flere gode foreldretips - eller et spørsmål? Er du uenig i noe? Legg inn en kommentar nedenfor! Og del gjerne tipsene med andre som kan være interessert.


Følg med: facebook.com/akvarieboka 

Akvariegrupper på Facebook og andre steder

Her er noen tips til hvor du kan akvarieprate på nett.

Facebook-gruppen Vi med akvarium er livlig og her kan du ta opp alle slags akvariespørsmål du lurer på. To Facebook-grupper som handler mest om kjøp og salg er Akvarium og utstyr - kjøpe-selge-bytte og Akvarie hjørnet, salg, bytte, gis bort, spørsmål og svar. For de med spesiell interesse for ciklider eller killifisk er Vi med Ciklider og Killi Norge verdt å sjekke ut.

Min favoritt er nok Akvaforum. Her er det mye nyttig lesestoff i tillegg til selve forumet, og mange erfarne akvarister er aktive her. Labyrintfisk.no har mye bra info om denne spennende fiskegruppen. Forumet er ikke så aktivt for tiden men det er verdt å prøve et spørsmål her hvis man har spørsmål om labyrintfisker. Ja, og forresten - jeg driver bare med ferskvannsfisk, men jeg ser at det er litt liv på Saltvannsforum.

Det var en liten oversikt over norske nettforum. Selvsagt finnes det mange flere å velge i på andre språk. Seriously Fish er av de bedre for litt avanserte akvarister.

Har jeg glemt noen? Legg gjerne inn en kommentar.

Egg underveis

Disse to har holdt på i et døgn, men jeg tror faktisk ikke de har fått lagt ett eneste egg inne i hulen sin ennå. De kalles for indianergobyer, men kommer fra New Guinea. Det veksler mellom at de spiller for hverandre med risting og utstrakte finner, at de gjemmer seg inne seg inne i hulen (et lite plastrør) sammen, og at han jager henne voldsomt rundt i akvariet. Sist jeg så hunnen hadde hun ganske stor mage fortsatt, så jeg tror egentlig ikke de har fått lagt noen egg ennå. 




Den beste boka jeg leste i 2013

Siddhartha Mukherjee
Keiseren over alle sykdommer.
Kreftens biografi

Forlaget Press 2013

Engelsk originalutgave 2011:
The Emperor of All Maladies. A Biography of Cancer


Jeg leste denne i sommerferien, og ble veldig imponert. Når året er omme kan det også slås fast at det var den beste boka jeg leste i 2013.
 

Merkelig nok klarer forfatteren å skrive en tjukk bok med sakprosa om virkelig fæle sykdommer på en måte som hele tiden frister til å lese videre. Når jeg sier at det frister, må jeg legge til at jeg heldigvis har lite erfaring med kreft i nær familie. For folk som har mer personlig erfaring med kreftsykdom, blir det sikkert en helt annen opplevelse å lese en bok som denne.

Mukherjee syr sammen sine egne erfaringer som kreftlege, og fortellinger om pasienter han har møtt, med historien om hvordan leger og andre forskere har kommet fram til kunnskapen om kreft og behandlinger som redder eller forlenger liv. Det er noen virkelig skremmende deler som handler om de vanskelige valgene legene har stått overfor når de vurderer om de skal bruke farlige og skadelige behandlinger som de håper kan hjelpe noen pasienter. Underveis har det både kommet triumfer og alvorlige feiltrinn.

Jeg lærte mye om hva kreft er, hvor forskjellige sykdommer ulike kreftformer egentlig er, og hvordan kreftbehandling har utviklet seg de siste årene. Boka ga dessuten et veldig interessant innblikk i legeprofesjonens indre liv, og ikke minst det til tider konfliktfylte forholdet mellom ulike spesialistgrupper og skoleretninger. Og så ga lesingen en anledning til å tenke litt gjennom hvordan man takler det hvis (for ikke å si når) en selv eller noen man er glad i blir alvorlig syke. 
Jeg ble oppmerksom på boka på grunn av avisomtalen da den kom ut på norsk, men jeg leste den engelske utgaven. Jeg har inntrykk av at den norske oversettelsen også kan anbefales.