Her er de tre bøkene som gjorde sterkest inntrykk på meg i 2015. Alle tre er sakprosa, og bare en kom ut i år.
---
David George Haskell
The Forest Unseen: A Year's Watch in Nature
I denne uvanlige boka fra 2012 skriver biologen David George Haskell vidsynt og vakkert om livet i skogen, med en kvadratmeter skogbunn i Tennessee som utgangspunkt.
Noen bøker roses som «umulig å legge fra seg». Med denne var det motsatt. Jeg nøyde meg med noen få sider av gangen, og lesingen gikk i rykk og napp. Likevel gjorde boka dypt inntrykk. Jeg kan egentlig ikke huske å ha lest bedre naturskildringer enn dette. Her får en mengde naturvitenskapelige faktaopplysninger være med på å bygge opp poetiske naturskildringer og storslåtte, overraskende perspektiver på livet i skogen. Sammenvevingen av det hele til korte, innholdsrike kapitler er litt av en prestasjon, og språket er veldig mye vakrere enn man venter fra en som skriver om faget sitt. Forfatteren er høyst til stede i teksten, men han er ganske tilbakeholden med opplysninger om sine umiddelbare tanker, følelser og reaksjoner. I stedet er det presise, levende beskrivelser av hva han ser og hører som får dominere, sammen med biologens forklaringer av hva det er som foregår.
Litt av grunnen til at lesningen går langsomt for min del, er at landskapet Haskell beskriver er ukjent. Jeg har aldri hatt gammel løvskog øst i Nord-Amerika som turterreng. Boka er heller ikke illustrert, så skal jeg ha fullt utbytte av lesningen må jeg søke opp bilder av mange av artene han forteller om. Kapitlene har dessuten form som korte skisser som er ganske løsrevne fra hverandre – hvert av dem bygger på notater fra ett besøk i skogen, og hva Haskell ser den dagen med lupe, kikkert eller nakne øyne. Et kryp som kravler over et vissent blad, en plante som spirer eller fugler som synger tretoppene i nærheten blir utgangspunktet for store sveip gjennom evolusjonshistorien, skogsøkologien, USAs historie og så videre. Etter å ha lest ett kapittel har man fått mer enn nok å tenke på. Boka egner seg altså godt for å leses stykkevis. Den inspirerer til å se naturen rundt seg med fornyet oppmerksomhet, og til å tenke over hva slags naturkraft vi mennesker skal velge å være, som Haskell uttrykker det.
Jeg skulle ønske noen skrev slik om skogen hjemme.
---
Nathaniel Philbrick
In the Heart of the Sea. The Tragedy of the Whaleship Essex
Uhyggelig godt om hvalfangst, forlis og kannibalisme.
Denne boka forteller om de virkelige hendelsene for nesten 200 år siden som inspirerte Herman Melville til å skrive romanen Moby Dick. Hvalfangerskuta Essex ble virkelig rent i senk av en spermhval langt ute på Stillehavet. I åpningsscenen blir en av livbåtene fra Essex funnet av et annet skip. Ombord sitter to skjeggete, sterkt solbrente menn med ville blikk og knuger på hver sin samling av menneskeknokler... Boka forteller hva som skjedde før og etter forliset, og supplerer de historiske kildene med blant annet medisinsk forskning for å forklare hvordan sjømennene taklet tørsten og sulten mens de drev på Stillehavet.
Nathaniel Philbricks bok forteller en hel del om amerikansk hvalfangst og om livet ombord i seilskipene og på land i hvalfangersamfunnet Nantucket. Men en stor del av boka handler om tiden mannskapet fra Essex tilbrakte i åpne livbåter etter at skipet gikk ned, og for min del gjorde denne delen aller sterkest inntrykk. Vel så mye som en bok om hvalfangst, er dette en bok om hva som skjer med mennesker som blir utsatt for ekstreme påkjenninger.
In the Heart of the Sea kom ut i 2000, men jeg leste den i høst. Nå i desember kom en film som bygger på boka. Den har jeg ikke sett ennå. Men ut fra anmeldelsene ser det ut til at boka og filmen byr på temmelig forskjellige opplevelser.
---
Helen Macdonald
H for hauk
Historiker Helen Macdonalds beretning om falkoneri, sorg og engelsk landskap og kultur har vakt oppsikt, og fått mange overstrømmende anmeldelser. Rosen er vel fortjent.
Det flotteste ved boka er nærskildringene av Mabel, hønsehauken som Macdonald temmet og lærte seg å jakte sammen med i tiden etter at faren hennes døde - haukens villskap, lekenhet og nysgjerrighet, og hvordan den unge rovfuglen viser interesse for alt fra papirkuler hun kaster til den til flyene på himmelen. Men dette er en veldig rik og allsidig bok som har mye på hjertet om blant annet kjærlighet og tap, mental helse, landskap, klasseforskjeller, historie og litteratur.
Det var ikke fritt for at jeg hadde noen innvendinger mens jeg leste. For eksempel stusset jeg over Macdonalds diskusjon av etiske problemer ved falkonerisporten. Hun legger vekt på at blodtørsten man føler når man lever seg inn i fuglens nådeløse forfølgelse av byttet kan minne litt om menneskers grusomhet mot hverandre. Mer spesifikt har fascister og nazister vært begeistret for falkoneri, og brukt rovfuglene som symbol for den styrken og hensynsløsheten de mener trengs hos de som skal lede andre. De lange tradisjonene til sporten gjør den også egnet til nasjonalhistorisk mytedannelse.
Macdonald virker bekymret for om dagens falke- og hauketrenere viderefører en slik arv. Men faren er vel ikke stor for at en så marginal aktivitet som falkoneri skal få særlige politiske ringvirkninger i vår tid. Da er sannsynligheten langt større for at virksomheten får konsekvenser for fugleartene som brukes. Hvis jeg skulle drevet jakt med hauker, falker, våker eller ørner ville min bekymring vært hvilke konsekvenser hobbyen har for bestandene av ville rovfugler.
Macdonald kjøpte Mabel av en mann hun møtte etter avtale i et øde havneområde, og skriver at omstendighetene rundt møtet fikk henne til å føle seg kriminell. Hauken kom fra en oppdretter og var vokst opp i fangenskap, får vi høre, og det var skjemaer inne i bildet. Det låter jo betryggende. Men hvilke forsikringer har egentlig entusiastene for at de ikke finansierer faunakriminalitet når de skaffer seg fugler? Det satt jeg og lurte på mens jeg leste. Kanskje har de dette på stell i Storbritannia, jeg vet ikke. Det er i hvert fall ingen tvil om at falkoneri er forbundet med en hel del dyresmugling og eggrøveri om vi ser verden under ett.
Det var flere poenger i boka jeg fikk lyst til å protestere mot, eller i det minste diskutere med forfatteren. Men så lenge det skjer så mye fascinerende i teksten, gjør ikke det boka dårlig, langt i fra. Først og fremst er det et tegn på at H for hauk er usedvanlig interessant og engasjerende sakprosa.
