Oppdatering om Californias klimapolitikk

Hovedbildet av valget i USA er selvsagt at republikanernes framgang ytterligere svekker Obamas sjanser til å få vedtatte en nasjonal klimalov som begrenser utslippene. Hvis du trenger å overbevises: dette er en tv-spot fra mannen som redder demokratenes flertall i Senatet. Demokrat fra kullstaten West Virginia, og ingen tilhenger av klimakvoter...

Jeg skrev tidligere om den spesielle situasjonen i California. Her har Proposition 23 blitt avvist av velgerne med klar margin. Målene for delstatens klimapolitikk ligger dermed fast. Demokraten Jerry Brown er valgt til å etterfølge Schwarzenegger som guvernør. Han har store ambisjoner i klimapolitikken.

Samtidig ser det ut til at velgerne har støttet Proposition 26, som gjør det vanskeligere å gjennomføre klimapolitikken i praksis. Hvor stor betydning dette får vil vise seg. Det blir spennende å følge klimapolitikken i California også i fortsettelsen.

California er viktig blant annet fordi den folkerike delstaten er et viktig miljøpolitisk forbilde. Kanskje enda viktigere er at en stor del av de private investeringene i nye, karbonfattige energiteknologier kommer fra investorer basert i California. Derfor er det sannsynlig at politiske signaler i den delstaten har en ekstra effekt på slike investeringer.

Miljøvalget som forsvant?

Hva som skjer med klima- og miljøspørsmålene i valgkampen har allerede vært tema for et par oppslag her på siden. Harald Stanghelle i Aftenposten har en annen vri på saken. Han mener "det som nå skjer avslører politikerkorpsets manglende evne til å lede" og "en nesten lammende redsel for å irritere den jevne og velfødde nordmann". Han er nok inne på noe. Men kanskje han også skulle ta en kikk på medienes bruk av sin makt til å sette dagsorden? Mediene gjorde mye for å skape vinterens stemningsbølge, men så ut til å gå lei av saken så snart alle partiene markerte at de var "for miljøvern". Joda, vi har nok "kvartalspolitikere" som Stanghelle skriver, men mediene har minst like store konsentrasjonsproblemer... Jeg skrev litt om konsekvensene i et tidligere innlegg.

Klimavalg?

88 prosent av de spurte i en meningsmåling sier kommunene bør bidra til å redusere utslippene av klimagasser, skriver Dagsavisen. Hele 44 prosent sier at klimaspørsmålet er svært eller ganske viktig for deres partivalg. Det er oppsiktsvekkende mye. Derimot er det ingen bombe at SV-velgerne er mest opptatt av lokal klimasatsing, og FrP-velgerne minst.

Akkurat nå ser det likevel ut til at vi får mer av et eldrevalg enn et klimavalg. Da meningsmålinger først viste en eksplosjon i velgernes klimainteresse i vinter, var det mange som spådde at miljøspørsmål ville bli den helt store nasjonale valgkampsaken for første gang på lenge. Nå ser det litt tammere ut (selv om særlig SV og Venstre gjør sitt for å holde saken varm, og NRK bidrar med planlagt valgdebatt om klima 4. september).

Hvorfor har ikke saken tatt enda sterkere av?

Det skyldes nok for en stor del at klimapolitikken ikke skiller tydelig nok mellom partiene nasjonalt. Ikke fordi de er enige, men fordi det politiske spillet gjør forskjellene vanskeligere å få øye på.

Det partiet som vanligvis har hatt mest å vinne på miljøstrid i valgkampen – SV – er for første gang i regjering, og må forsvare mange hverdagsgrå kompromisser. Hovedkonkurrenten på politikkens miljøfløy – Venstre – var juniorpartner i regjering med Høyre og KrF gjennom forrige fireårsperiode, og blir lett avfeid med spørsmålet om hvorfor de ikke ordnet opp i problemene da de selv satt i regjering.

Klima- og miljøsakene kutter på tvers av de politiske blokkene, og alle de store partiene unntatt FrP står ansvarlige for Norges kompromisspregete klimapolitikk enten i forrige eller inneværende periode. Høyre-leder Erna Solberg la opp til smash for de rødgrønne da hun i vinter hevdet at klimapolitikken hadde lite med kommunevalgkampen å gjøre. Høyre skjønte raskt at dette var feil strategi. Siden har partiets nestleder Børge Brende (tidligere miljøvernminister) gjort sitt beste for å vise at Høyre går sterkt inn for klimatiltak både lokalt og nasjonalt.

Da gjenstår FrP – som lenge har markert skepsis til om vi i det hele tatt har noe klimaproblem, og til mange av de foreslåtte løsningene - som potensiell bråkebøtte. Men FrP har vært smarte foran dette valget. Tidlig i opptakten til valgkampen gikk de offensivt ut med lokale løsninger for å kutte utslipp, frontet av FrP-ordførere i Vestfold. FrP har også markert seg med egne bevilgningsforslag til klimatiltak ved et par anledninger.

Hensikten er neppe å kapre velgere som er spesielt opptatt av miljøspørsmål. Der har FrP lite å hente. Snarere har FrPs utspill bidratt til ta lufta ut av miljø som valgkampsak ved å forsterke et bilde av at ”alle er opptatt av klimapolitikk”. En sak uten tydelig konflikt er mindre interessant for mediene. Dermed dreier oppmerksomheten over til saker hvor partiet selv har stor troverdighet hos velgerne, slik som eldreomsorg og innvandringsspørsmål.

Jeg vet jo ikke om FrPs strateger tenkte slik. Men om de gjorde det, var de lure.

Laber journalistikk

En dårlig trend i årets valgkampdekning er at journalistene selv lager små "undersøkelser" som sammenholder statistikk for kommunale tjenestetilbud med ordførernes partifarge. Et par eksempler er Frp-kommuner gir mye sosialhjelp og Høyre flinkest til å kildesortere. Dette er laber journalistikk - fordi disse tallene slett ikke viser hvordan partiene prioriterer. Hvorfor? Blant annet fordi kommunene har forskjellig størrelse, næringsgrunnlag, bosettingsmønster, kommuneøkonomi og så videre. Det er f.eks. forskjell på hvilke tjenester en storby og en liten distriktskommune kan tilby. Det er også forskjell på hvilke partier som styrer forskjellige typer kommuner. Dessuten er det slett ikke alltid at ordføreren har kommunestyret bak seg i alle viktige saker. En kommentar i Nationen utdyper problemene med denne tall-leken (kommentaren handler om SP og distrikspolitikk, men poengene gjelder mer generelt).