Viktig folkeavstemning om klima i California



Denne tv-annonsen med filregissør James Cameron (Avatar, Terminator, Titanic...) og guvernør Arnold Schwarzenegger oppfordrer folk i California til å stemme for å opprettholde delstatens ambisjoner i klimapolitikken. Utfallet av den kommende folkesvatemningen blir viktig langt utenfor delstatens grenser.

Når jeg snakker med folk som jobber med klimapolitikk - både i Norge og i andre land - er gjennomgangstonen svekket tro på tiltak som monner globalt. Det er to grunner: Først de magre resultatene fra klimatoppmøtet i København sent i 2009. Deretter havariet til forslaget om en nasjonal klimalov i den amerikanske Kongressen tidligere i år. Så lenge lite skjer i USA, er det vanskelig å få bevegelse på andre fronter i klimapolitikken.

Nå står et nytt, viktig slag om klimatiltak. På valgdagen 2. november skal velgerne i California ta stilling til et forslag om å sette delstatens relativt ambisiøse klimalov ut av spill inntil økonomien blir vesentlig bedre. Folkeavstemningen om Proposition 23 vil få betydning langt ut over Californias grenser. Blir forslaget vedtatt vil det ytterligere svekke moralen blant forkjemperne for strengere klimapolitikk, og ytterligere svekke motivasjonen hos næringslivet til å forberede seg på utslippskutt. Blir det avvist, vil det bidra til å styrke troen på at tiltak kan la seg gjennomføre.

Selv om velgerne følger rådet fra guvernøren og avviser Proposition 23, kan delstatens klimapolitikk få et skudd for baugen gjennom Proposition 26. Dette forslaget som også er oppe til folkeavstemning vil gjøre det vanskeligere for politikerne i delstaten å vedta nye skatter og avgifter. Konsekvensen kan bli at det blir langt vanskeligere å gjennomføre miljøtiltak, inkludert klimatiltak. Det kommer fram i en analyse fra University of California, Los Angeles.

Fortsatt stor oppmerksomhet om klima

I januar spekulerte jeg på om den rekordhøye oppmerksomheten omkring klimaspørsmål her i USA ville vedvare ut over 2007. Med utsikter til økonomiske krisetider var det et åpent spørsmål om klimaproblemet fortsatt ville holde på oppmerksomheten til politikere, medier og opinion.

Nå finnes fasit for første kvartal av 2008. Antallet omtaler av klimaendringer i fire store amerikanske medier lå litt lavere enn gjennom det meste av fjoråret. Men fortsatt er oppmerksomheten betydelig større enn i 2005 eller 2006. Foreløpig ser det ikke ut til at de økonomiske vanskene har feid klimaspørsmålet helt av banen. Saken nevnes stadig i valgkampen, men har på ingen måte noen dominerende plass. En av grunnene til at klima kommer opp, er at både Obama og Clinton gjerne vil forbindes med Al Gore, som er en ganske populær mann i det demokratiske partiet.

Tallene for medieomtale er forøvrig samlet i all hast, og bør ikke tas alt for høytidelig. De viser bare hvor ofte det kommer avisartikler eller TV-programmer som i det hele tatt nevner klimaproblemet. Det skilles altså ikke mellom tilfeller hvor saken nevnes i forbifarten, og der hvor klima får store oppslag. De fire mediene som er med er avisene New York Times og Washington Post, og TV-kanalene CNN og Fow News Network. I motsetning til de tre andre har Fox News en sterkt skeptisk holdning til om klimaproblemet egentlig utgjør noe alvorlig problem. Det meste av omtalen der i gården er preget av den holdningen.

Spennende supertirsdag

Utfallet av presidentvalget blir viktig for USAs klimapolitikk de neste fire årene. I en kronikk i VG forklarer mine CICERO-kolleger Guri Bang og Steffen Kallbekken hvorfor. Anbefalt lesning.

I dag, tirsdag (strengt tatt er det mandag kveld for meg når dette skrives, men tirsdag morgen hjemme i Norge) - avgjøres kanskje hvem valget skal stå mellom i november. Nå skal velgerne her i California, og i en lang rekke andre stater inkludert New York, stemme i nominasjonsvalg.

Utfallet blir ganske sikkert at amerikanerne får valget mellom to kandidater som går inn for en ny klimapolitikk, inkludert et nasjonalt kvotesystem for klimagasser. Republikanerne vil høyst sannsynlig nominere John McCain, som går inn for et slikt linjeskifte. De aller fleste som vedder på utfallet setter pengene sine på at McCain vil slå rivalen Romney, som står for en tradisjonell republikansk linje (kort sagt at det blir for dyrt å gjøre noe med problemet, i hvert fall før Kina og India gjør det samme). Demokratene Clinton og Obama - som nå ligger ganske likt på målingene - går også inn for et kvotesystem mm.

Konsekvensen av at demokratene og republikanernes er ganske enige kan bli at det ikke blir så mye snakk om saken i valgkampen. Men etter valget blir det virkelig spennende å se hvilken vei den nye presidenten vil lede verdens største klimaforurenser.

Er toppen nådd?

Det var ikke bare i Norge at mediene skrev mye om klimaendringer i fjor. Se på grafen: I USA var oppmerksomheten rundt dobbelt så stor i 2007 som året før. Det viser et raskt søk jeg gjorde i fire store nyhetsmedier (New York Times, Washington Post, CNN og Fox News, søkeord "climate change" eller "global warming", kilde: Lexis-Nexis). Tallene er interessante fordi mediene preger folks inntrykk av alvoret i klimaproblemet. Dermed påvirker de den politiske oppslutningen om klimatiltak.

Da klima og miljø seilte opp på medienes dagsorden igjen, og meningsmålinger viste oppsving i folks engasjement, var det mange som husket tilbake til den forrige store miljøbølgen på slutten av 1980-tallet. Så var spørsmålet: Ville motebølgen nå - som da - dabbe av etter en stund?

Nå kommer testen. Makter klimaproblemet å holde på oppmerksomheten til politikere, medier og opinion også i økonomiske krisetider, som det ser ut til at vi har foran oss? Globale miljøproblemer er mindre håndfast enn arbeidsplasser, sykehus og skatt - og har derfor tradisjonelt hatt en usikker plass på den politiske dagsordenen: Av og til viktig, av og til glemt. Spørsmålet er om bekymringen for klimaendringene nå har vokst seg så solid at problemet ikke lar seg skyve av banen like lett som tidligere? Et stalltips: Det kommer an på været - og på issmelting, naturkatastrofer og andre synlige tegn på endring.

Her i USA har bekymringene for økonomi, arbeideplasser og velferd i det siste tatt over for krig og terrorisme som de store sakene i presidentvalgkampen. Som jeg skrev tidligere er klima et stridstema mellom presidentkandidatene både hos republikanerne og demokratene - selv om andre spørsmål er viktigere. Demokratene forsøker å forene økonomi og miljø i uttrykket "green-collar jobs" (løst oversatt miljøarbeidsplasser). Både Clinton, Edwards og Obama brukte moteordet i deres foreløpig siste TV-debatt - her kan du lese kommentaren til en av de som har lansert uttrykket.

Fram mot presidentvalget blir det spennende hvilken oppmerksomhet klimaproblemet blir til del. Nok et stalltips: Klima blir en stor sak hvis republikanerne nominerer en kandidat som er klart uenig med demokratene - og står for meningene sine helt fram til valget. Derimot vil saken drukne i allmenn velvilje hvis de nominerer John McCain eller en annen kandidat som legger seg nær demokratene. Det er nok av eksempler på denne mekanismen: I 2000 drepte Bush klimadebatten (motstanderen var Al Gore!) med fagre løfter om en ny klimapolitikk. Senere la han løftene til side i skyggen av 11. september. Hjemme i Norge la uklare skillelinjer en grundig demper på klimadebatten foran siste stortingsvalg. FrP gjorde sitt ved å lansere en ny og klimavennlig image for partiet.

Det er det gode sjanser for at republikanernes kandidat gjør som FrP, og søker å unngå full konfrontasjon om klimapolitikken. Også de kandidatene som nå legger seg langt til høyre for å vinne partinominasjonen, kan finne på å bevege seg tilbake mot sentrum når det stunder mot selve presidentvalget og kampen står om tvilernes gunst.

Det blir i alle fall interessant å følge debatten fram mot presidentvalget. Utover våren skal jeg oppdatere kurven - så får vi se hvilken vei det går!

En annen sak er at stor oppmerksomhet om klimaproblemet ikke nødvendigvis fører til klimapolitisk handling. Tyngre tider økonomisk vil øke motstanden mot klimatiltak som koster for industri eller forbrukere. Et eksempel fra den andre siden av Atlanteren: I uka som gikk streiket belgiske arbeidere mot EU-kommisjonens forslag til klimaplan. Og bare for å understreke at klimadebatten framover vil handle stadig mer om økonomi: Kommisjonens president Barroso antydet at EU kan vurdere å innkreve klimakvoter også fra utenlandske selskaper som vil eksportere til unionen.

Kullkreftene mobiliserer

Kullindustrien har stor makt i amerikansk politikk. Også i årets valgkamp gjør bransjen sitt for å få kandidatene til å forplikte seg til å støtte bygging av nye kullkraftverk - uten krav om "CO2-rensing fra dag en"... Washington Post beskrev nylig kullbransjens lobbystrategi. For eksempel kjører de tv-reklamer som kaller kullet "the fuel that powers our way of life." Kullinteressene har gått sammen i en bred allianse som blant annet har sponset viktige debatter mellom presidentkandidatene.

Kullindustriens sterke grep om amerikansk politikk har geografiske årsaker. Min CICERO-kollega Guri Bang forklarte dette fint i en artikkel hun skrev i fjor: "USA har enormt store kullforekomster, og dette er en sikker energikilde sammenliknet med å importere dyr olje fra stadig mer fiendtlige og ustabile land i Midtøsten. Mange politikere ønsker derfor å øke energisikkerheten ved å bruke mer kull i årene som kommer. Kullforekomstene er spredt til over halvparten av delstatene, faktisk har 23 av delstatene kullindustri som henter ut mer enn 19 millioner tonn kull per år. Mange av kongressrepresentantene har dermed valgdistrikt som er økonomisk avhengig av fortsatt kullproduksjon". I tillegg avgjøres presidentvalg ofte av kullrike delstater som Ohio eller West Virginia.

En bloggkommentar av demokraten Robert Kennedy Jr. fra i fjor gir ytterligere bakgrunn. Og et ferskt, og illsint, antikullinnlegg på The Huffington Post gir også noen interessante poenger.

Demokratene debatterer atomkraft og CO2-rensing

I den foreløpig siste TV-debatten mellom de demokratiske presidentkandidatene var energi og klima et viktig tema - og diskusjonen ble ganske interessant. Debatten fant sted i Las Vegas, Nevada. Kandidatene konkurrerte selvfølgelig om å ta sterkest avstand fra de upopulære planene om å lagre atomavfall i Yucca Mountain som ligger i samme delstat. Når det gjelder atomkraft er Obama mest positiv, mens Clinton har sagt hun er "agnostisk". John Edwards er sterkt imot - se videoklipp. Edwards foreslo også å stanse alle planer om å bygge kullkraftverk uten CO2-rensing. Hillary Clinton mente utvikling av CO2-rensing for kullkraftverk var et like stort og viktig prosjekt som... ja nettopp, månelandingen. (Demokratene begynte forresten å bruke denne sammenligningen før forrige presidentvalg - altså tidligere enn både Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg). Spesielt interesserte kan lese ordrett referat av hele debatten her. Diskusjonen om kraft og klima er omtrent midtveis.

Republikanerne strides om klima

Løftene om å hjelpe den amerikanske bilindustrien gjennom vanskelige tider hjalp Mitt Romney til å vinne primærvalget i Michigan tirsdag. Det republikanske establishmentets kandidat angrep sin partifelle, senator John McCain, for å være for lite industrivennlig. Et av ankepunktene var McCains langvarige arbeid for en mer ambisiøs amerikansk klimapolitikk.

Demokratene er på sin side ganske samstemte i ønsket om en ny linje i klimapolitikken, inkludert et nasjonalt kvotesystem og fornyet engasjement i de internasjonale forhandlingene om en etterfølger til Kyotoprotokollen. Men det er altså svært usikkert hvilken profil republikanernes frontfigur vil ha. John McCain som vant i New Hampshire har lenge vært en av Senatets mest engasjerte klimapolitikere. For noen år siden stilte både McCain og Hillary Clinton f.eks. på klimaseminar på Svalbard, hvor de blant annet hørte sjefen vår på CICERO - Pål Prestrud - fortelle om klimaendringer i Arktis - se bilde her (det er faktisk dem, bak solbriller og skyggeluer)! Og grasrotas mann, baptistpredikanten Mike Huckabee, snakker gjerne lyrisk om ansvaret for skaperverket, selv om han har mindre konkret å vise til. På den andre siden er tidligere New York-borgermester Rudy Giuliani - han fra 11. september - og skuespilleren Fred Thompson minst like tradisjonelt republikanske i sin tilnærming til klimaproblemet som Romney. Thompson er fortsatt uvillig til å anerkjenne at problemet eksisterer.

Klimaproblemet dukker titt og stadig opp i diskusjonene mellom presidentkandidatene - men oppmerksomheten om klima og miljø er vel å merke forsvinnende liten i forhold til spørsmål som økonomi og arbeidsplasser, terrorisme, innvandring og krigen i Irak. Som vanlig er det bare noen få prosent av velgerne som er mest opptatt av miljøspørsmål.

Presidentvalget vil få stor betydning for amerikansk klimapolitikk - ved siden av sammensetningen av Kongressen, hvor demokratene ligger an til å styrke sin stilling ytterligere. Men virkningen er litt uforutsigbar. Husk at George W. Bush i 2000 gikk til valg med løfte om å ikke lenger bruke amerikanske militære styrker til ”nasjonsbygging” i andre deler av verden... Og han lovet å regulere USAs utslipp av klimagassen CO2 på linje med annen forurensning! Det gikk jo ikke akkurat sånn. Den historien viser at valget av rådgivere og ministre er minst like viktig som kandidatens egne synspunkter. Det gjelder særlig for kandidater som ikke har markert seg sterkt på dette politikkfeltet fra før.

Du finner fine oversikter over presidentkandidatenes politikk her og her. Og her finner du litt jeg skrev om klimadebatten i forrige presidentvalgkamp.

Miljøvalget som forsvant?

Hva som skjer med klima- og miljøspørsmålene i valgkampen har allerede vært tema for et par oppslag her på siden. Harald Stanghelle i Aftenposten har en annen vri på saken. Han mener "det som nå skjer avslører politikerkorpsets manglende evne til å lede" og "en nesten lammende redsel for å irritere den jevne og velfødde nordmann". Han er nok inne på noe. Men kanskje han også skulle ta en kikk på medienes bruk av sin makt til å sette dagsorden? Mediene gjorde mye for å skape vinterens stemningsbølge, men så ut til å gå lei av saken så snart alle partiene markerte at de var "for miljøvern". Joda, vi har nok "kvartalspolitikere" som Stanghelle skriver, men mediene har minst like store konsentrasjonsproblemer... Jeg skrev litt om konsekvensene i et tidligere innlegg.

Klimavalg?

88 prosent av de spurte i en meningsmåling sier kommunene bør bidra til å redusere utslippene av klimagasser, skriver Dagsavisen. Hele 44 prosent sier at klimaspørsmålet er svært eller ganske viktig for deres partivalg. Det er oppsiktsvekkende mye. Derimot er det ingen bombe at SV-velgerne er mest opptatt av lokal klimasatsing, og FrP-velgerne minst.

Akkurat nå ser det likevel ut til at vi får mer av et eldrevalg enn et klimavalg. Da meningsmålinger først viste en eksplosjon i velgernes klimainteresse i vinter, var det mange som spådde at miljøspørsmål ville bli den helt store nasjonale valgkampsaken for første gang på lenge. Nå ser det litt tammere ut (selv om særlig SV og Venstre gjør sitt for å holde saken varm, og NRK bidrar med planlagt valgdebatt om klima 4. september).

Hvorfor har ikke saken tatt enda sterkere av?

Det skyldes nok for en stor del at klimapolitikken ikke skiller tydelig nok mellom partiene nasjonalt. Ikke fordi de er enige, men fordi det politiske spillet gjør forskjellene vanskeligere å få øye på.

Det partiet som vanligvis har hatt mest å vinne på miljøstrid i valgkampen – SV – er for første gang i regjering, og må forsvare mange hverdagsgrå kompromisser. Hovedkonkurrenten på politikkens miljøfløy – Venstre – var juniorpartner i regjering med Høyre og KrF gjennom forrige fireårsperiode, og blir lett avfeid med spørsmålet om hvorfor de ikke ordnet opp i problemene da de selv satt i regjering.

Klima- og miljøsakene kutter på tvers av de politiske blokkene, og alle de store partiene unntatt FrP står ansvarlige for Norges kompromisspregete klimapolitikk enten i forrige eller inneværende periode. Høyre-leder Erna Solberg la opp til smash for de rødgrønne da hun i vinter hevdet at klimapolitikken hadde lite med kommunevalgkampen å gjøre. Høyre skjønte raskt at dette var feil strategi. Siden har partiets nestleder Børge Brende (tidligere miljøvernminister) gjort sitt beste for å vise at Høyre går sterkt inn for klimatiltak både lokalt og nasjonalt.

Da gjenstår FrP – som lenge har markert skepsis til om vi i det hele tatt har noe klimaproblem, og til mange av de foreslåtte løsningene - som potensiell bråkebøtte. Men FrP har vært smarte foran dette valget. Tidlig i opptakten til valgkampen gikk de offensivt ut med lokale løsninger for å kutte utslipp, frontet av FrP-ordførere i Vestfold. FrP har også markert seg med egne bevilgningsforslag til klimatiltak ved et par anledninger.

Hensikten er neppe å kapre velgere som er spesielt opptatt av miljøspørsmål. Der har FrP lite å hente. Snarere har FrPs utspill bidratt til ta lufta ut av miljø som valgkampsak ved å forsterke et bilde av at ”alle er opptatt av klimapolitikk”. En sak uten tydelig konflikt er mindre interessant for mediene. Dermed dreier oppmerksomheten over til saker hvor partiet selv har stor troverdighet hos velgerne, slik som eldreomsorg og innvandringsspørsmål.

Jeg vet jo ikke om FrPs strateger tenkte slik. Men om de gjorde det, var de lure.

Laber journalistikk

En dårlig trend i årets valgkampdekning er at journalistene selv lager små "undersøkelser" som sammenholder statistikk for kommunale tjenestetilbud med ordførernes partifarge. Et par eksempler er Frp-kommuner gir mye sosialhjelp og Høyre flinkest til å kildesortere. Dette er laber journalistikk - fordi disse tallene slett ikke viser hvordan partiene prioriterer. Hvorfor? Blant annet fordi kommunene har forskjellig størrelse, næringsgrunnlag, bosettingsmønster, kommuneøkonomi og så videre. Det er f.eks. forskjell på hvilke tjenester en storby og en liten distriktskommune kan tilby. Det er også forskjell på hvilke partier som styrer forskjellige typer kommuner. Dessuten er det slett ikke alltid at ordføreren har kommunestyret bak seg i alle viktige saker. En kommentar i Nationen utdyper problemene med denne tall-leken (kommentaren handler om SP og distrikspolitikk, men poengene gjelder mer generelt).