Oppdatering om Californias klimapolitikk

Hovedbildet av valget i USA er selvsagt at republikanernes framgang ytterligere svekker Obamas sjanser til å få vedtatte en nasjonal klimalov som begrenser utslippene. Hvis du trenger å overbevises: dette er en tv-spot fra mannen som redder demokratenes flertall i Senatet. Demokrat fra kullstaten West Virginia, og ingen tilhenger av klimakvoter...

Jeg skrev tidligere om den spesielle situasjonen i California. Her har Proposition 23 blitt avvist av velgerne med klar margin. Målene for delstatens klimapolitikk ligger dermed fast. Demokraten Jerry Brown er valgt til å etterfølge Schwarzenegger som guvernør. Han har store ambisjoner i klimapolitikken.

Samtidig ser det ut til at velgerne har støttet Proposition 26, som gjør det vanskeligere å gjennomføre klimapolitikken i praksis. Hvor stor betydning dette får vil vise seg. Det blir spennende å følge klimapolitikken i California også i fortsettelsen.

California er viktig blant annet fordi den folkerike delstaten er et viktig miljøpolitisk forbilde. Kanskje enda viktigere er at en stor del av de private investeringene i nye, karbonfattige energiteknologier kommer fra investorer basert i California. Derfor er det sannsynlig at politiske signaler i den delstaten har en ekstra effekt på slike investeringer.

Viktig folkeavstemning om klima i California



Denne tv-annonsen med filregissør James Cameron (Avatar, Terminator, Titanic...) og guvernør Arnold Schwarzenegger oppfordrer folk i California til å stemme for å opprettholde delstatens ambisjoner i klimapolitikken. Utfallet av den kommende folkesvatemningen blir viktig langt utenfor delstatens grenser.

Når jeg snakker med folk som jobber med klimapolitikk - både i Norge og i andre land - er gjennomgangstonen svekket tro på tiltak som monner globalt. Det er to grunner: Først de magre resultatene fra klimatoppmøtet i København sent i 2009. Deretter havariet til forslaget om en nasjonal klimalov i den amerikanske Kongressen tidligere i år. Så lenge lite skjer i USA, er det vanskelig å få bevegelse på andre fronter i klimapolitikken.

Nå står et nytt, viktig slag om klimatiltak. På valgdagen 2. november skal velgerne i California ta stilling til et forslag om å sette delstatens relativt ambisiøse klimalov ut av spill inntil økonomien blir vesentlig bedre. Folkeavstemningen om Proposition 23 vil få betydning langt ut over Californias grenser. Blir forslaget vedtatt vil det ytterligere svekke moralen blant forkjemperne for strengere klimapolitikk, og ytterligere svekke motivasjonen hos næringslivet til å forberede seg på utslippskutt. Blir det avvist, vil det bidra til å styrke troen på at tiltak kan la seg gjennomføre.

Selv om velgerne følger rådet fra guvernøren og avviser Proposition 23, kan delstatens klimapolitikk få et skudd for baugen gjennom Proposition 26. Dette forslaget som også er oppe til folkeavstemning vil gjøre det vanskeligere for politikerne i delstaten å vedta nye skatter og avgifter. Konsekvensen kan bli at det blir langt vanskeligere å gjennomføre miljøtiltak, inkludert klimatiltak. Det kommer fram i en analyse fra University of California, Los Angeles.

Hva skjer i København?

I siste utgave av magasinet Klima har jeg en artikkel om viktige spørsmål på klimamøtet i København. Siden jeg skrev den har det kommet viktige utspill fra de store u-landene om frivillige, nasjonale klimamål. Ellers bør den gi en grei oversikt over hovedsaker på møtet.

God jul - og noen spørsmål om det nye året

Julestemningen kommer sigende tross tøværet. Mens jeg gleder meg til feiringen og prøver å få huset i noenlunde presentabel stand, tenker jeg på hva 2009 kommer til å bringe på klimafronten. Dette er jeg spent på:
- Vil Obama greie å skape en "forandring vi kan tro på" i amerikansk klima- og energipolitikk?
- Blir det noe av de fine ordene om å bruke krisepakker og tiltak mot finanskrisen til å sette fart i miljøtiltak og ren energi?
- Fører stortingsvalget til høsten til større eller mindre ambisjoner i klimapolitikken? Får FrP makt over saksfeltet til tross for nedturen i det siste, eller består situasjonen med dragkamp om klimapolitikken mellom ulike konstellasjoner blant de andre partiene?
- Hva vil den neste regjeringen gjøre med spørsmål som oljeboring utenfor Lofoten/Vesterålen, penger til utvikling av ren energiteknologi, og så videre?
- Lykkes verdens land i å bli enige om noen ny klimaavtale, en midlertidig avtale, eller i det minste en skisse til en ny klimaavtale - på toppmøtet i København mot slutten av 2009?

Hva tror du? Har du en spekulasjon, spådom eller forhåpning å dele om 2009, så legg gjerne inn en kommentar. Uansett: God jul!

Er det et geni som trengs i klimapolitikken?

Barrack Obama vil foreslå fysikeren Steve Chu som energiminister. Chu vant nobelprisen i fysikk i 1997. Heldigvis har mannen erfaring fra mer enn forskning - han har de siste årene ledet Lawrence Berkeley National Laboratory, en stor forskningsinstitusjon som arbeider med alt fra fornybar energi til atomvåpen. Men om han har tilstrekkelig av den politiske erfaringen som trengs for å få resultater på regjeringsnivå, gjenstår å se.

Energidepartementet rår over et gigantisk forskningsbudsjett. New York Times påpeker i en interessant leder at Chu åpenbart forstår alvoret i klimaproblemet. De fremhever også hans overbevisning om at forskning og teknologiutvikling er kritisk nødvendig for å løse klimaproblemet. Jeg tror han er på rett spor - selv om forskning og utvikling alene selsvagt aldri kan erstatte de politiske virkemidlene (lover og regler, avgifter, kvotesystemer osv) som sikrer at løsningene blir tatt i bruk. Det er lov å håpe på at den nye administrasjonen vil skape bevegelse på begge fronter.

Du finner mer om Chu's syn på løsningene på klimaproblemet her.

Resten av klimateamet til Obama består av folk med lang fartstid fra miljøforvaltning og -politikk. Hans nærmeste miljø- og energirådgiver blir Carol Browner som ledet det føderale forurensningstilsynet EPA under Bill Clinton.

En times mørke

Til våren inviteres folk i Norge til å delta i en storstilt markering mot klimaproblemet. "Earth Hour" går ut på at lysene slukkes i en time - i alt fra private hjem til kontorbygg og butikker, og ved kjente landemerker verden over. Mørkeleggingen skjer om kvelden 28. mars. Den har vært gjennomført to ganger før i andre land, men det er første gang Norge er med.

Skal man lykkes i å mobilisere til handling mot klimaproblemet tror jeg slike symboler kan være av betydning - i den grad folk mobiliseres som deltakere og ikke bare tilskuere. For oss som har utsikt inn mot Oslo sentrum vil riktignok slukking av lysene på Akershus festning, Oslo Plaza osv. være ganske effektfullt. Men det har mye større virkning hvis folk også lar seg utfordre til å ta aktivt og synlig stilling selv. For mange vil det nok være en overvinnelse å demonstrere ved å slukke lyset hjemme. Nettopp derfor tror jeg de som lar seg rive med får en opplevelse de husker. Jeg tipper mange vil bli med hvis kolleger, venner og naboer først begynner å spørre hverandre "skal du slukke lyset...?"

Jeg har meldt meg på kampanjens side på Facebook som en begynnelse. Du kan også lese mer eller melde deg på her.

Lar bilen stå

Jeg har travle dager og det blir nok mer sporadisk skriving de nærmeste månedene. Men jeg må bare anbefale dette innlegget fra Andrew Revkin i New York Times om amerikanernes respons på høye bensinpriser. De blir sure - men de kjører også mindre bil...

McCain med klima-annonse på TV

Presidentkandidat John McCain lanserte nylig en tv-reklame om klimapolitikk. På tirsdag la han også vekt på spørsmålet i sin tale om energipolitikk i Houston, Texas. I mai hadde han egne valgkamparrangementer blant annet i Oregon, hvor han talte engasjert om miljø- og klimpolitikk. Hva er motivasjonen - gitt at velgerne ser ut til å legge så liten vekt på klima- og miljøpolitikk (se forrige blogginnlegg)?

Svaret er nok at McCain kan bruke klimapolitikken til å markere avstand til den upopulære president Bush, som demokratene gjør sitt beste for å knytte ham til. TV-reklamen starter med å fortelle at McCain har talt Bush midt imot i dette spørsmålet gjennom flere år. På denne måten er klimasaken politisk nyttig for McCain - akkurat som den var nyttig for Tony Blair som like desperat trengte å vise sin selvstendighet overfor George W. Bush etter Irak-invasjonen for noen år siden.

Ikke dermed sagt at McCain og Blair ikke er personlig engasjert i spørsmålet, det er de sikkert. Men for toppolitikere spiller bestandig hensynet til velgernes oppfatning en rolle - og i en valgkamp er det selvsagt hovedsaken.

Et apropos, forresten. Da gamle president Bush - faren til George W. - stilte som presidentkandidat i 1988, brukte han sur nedbør-saken til å vise avstand til sin avtroppende partifelle Ronald Reagan som strittet imot de fleste miljøtiltak. Gamle Bush vant valget - og fikk regulert svovelutslippene fra amerikanske kullkraftverk.

Balansegang for Clinton og Obama

I kullstater som Pennsylvania (hvor primærvalget til uka kan bli avgjørende for nominasjonen), er det viktig for demokratene å unngå at miljøløfter skyver fra seg industriarbeidere. Denne artikkelen fra Associated Press illustrerer hvordan "clean coal" - spesielt CO2-rensing av kullkraftverk - er et politisk viktig kompromiss for demokratene.

Annet klimanytt fra USA: Al Gores klimakampanje sender TV-annonser hvor konservative og liberale kjendiser stiller sammen for å oppfordre president til handling mot klimaproblemet. Republikaneren Newt Gingrich og den konservative predikanten Pat Robertson stiller begge sammen med sine motpoler på den liberale fløyen. Se filmene her.

Fortsatt stor oppmerksomhet om klima

I januar spekulerte jeg på om den rekordhøye oppmerksomheten omkring klimaspørsmål her i USA ville vedvare ut over 2007. Med utsikter til økonomiske krisetider var det et åpent spørsmål om klimaproblemet fortsatt ville holde på oppmerksomheten til politikere, medier og opinion.

Nå finnes fasit for første kvartal av 2008. Antallet omtaler av klimaendringer i fire store amerikanske medier lå litt lavere enn gjennom det meste av fjoråret. Men fortsatt er oppmerksomheten betydelig større enn i 2005 eller 2006. Foreløpig ser det ikke ut til at de økonomiske vanskene har feid klimaspørsmålet helt av banen. Saken nevnes stadig i valgkampen, men har på ingen måte noen dominerende plass. En av grunnene til at klima kommer opp, er at både Obama og Clinton gjerne vil forbindes med Al Gore, som er en ganske populær mann i det demokratiske partiet.

Tallene for medieomtale er forøvrig samlet i all hast, og bør ikke tas alt for høytidelig. De viser bare hvor ofte det kommer avisartikler eller TV-programmer som i det hele tatt nevner klimaproblemet. Det skilles altså ikke mellom tilfeller hvor saken nevnes i forbifarten, og der hvor klima får store oppslag. De fire mediene som er med er avisene New York Times og Washington Post, og TV-kanalene CNN og Fow News Network. I motsetning til de tre andre har Fox News en sterkt skeptisk holdning til om klimaproblemet egentlig utgjør noe alvorlig problem. Det meste av omtalen der i gården er preget av den holdningen.

Kan biodrivstoff øke klimautslippene?

Er biodrivstoff en farbar vei for å gjøre transport mer klimavennlig? Flyselskapet Virgin skapte nylig overskrifter da de la ut på prøvetur med et passasjerfly drevet av biologisk drivstoff. Hjemme i Norge forberedes forslag om å pålegge oljeselskapene å blande inn fem prosent biodrivstoff i bensin og diesel fra neste år.

Jeg må si jeg blir stadig mer skeptisk til å ta i bruk de biodrivstoffene som idag er på markedet i stor skala. Nye studier publisert i tidsskriftet Science bekrefter at det er grunn til bekymring. De tyder på at nydyrkning for å tilfredstille etterspørselen etter biodrivstoff kan føre til så store utslipp av klimagasser at omlegging fra fossile til biologiske drivstoffer kan ØKE utslippene.

Forøvrig har CICERO kommet med en interessant høringsuttalelse til det norske forslaget om å blande inn biodrivstoff i bensin og diesel.

Spennende supertirsdag

Utfallet av presidentvalget blir viktig for USAs klimapolitikk de neste fire årene. I en kronikk i VG forklarer mine CICERO-kolleger Guri Bang og Steffen Kallbekken hvorfor. Anbefalt lesning.

I dag, tirsdag (strengt tatt er det mandag kveld for meg når dette skrives, men tirsdag morgen hjemme i Norge) - avgjøres kanskje hvem valget skal stå mellom i november. Nå skal velgerne her i California, og i en lang rekke andre stater inkludert New York, stemme i nominasjonsvalg.

Utfallet blir ganske sikkert at amerikanerne får valget mellom to kandidater som går inn for en ny klimapolitikk, inkludert et nasjonalt kvotesystem for klimagasser. Republikanerne vil høyst sannsynlig nominere John McCain, som går inn for et slikt linjeskifte. De aller fleste som vedder på utfallet setter pengene sine på at McCain vil slå rivalen Romney, som står for en tradisjonell republikansk linje (kort sagt at det blir for dyrt å gjøre noe med problemet, i hvert fall før Kina og India gjør det samme). Demokratene Clinton og Obama - som nå ligger ganske likt på målingene - går også inn for et kvotesystem mm.

Konsekvensen av at demokratene og republikanernes er ganske enige kan bli at det ikke blir så mye snakk om saken i valgkampen. Men etter valget blir det virkelig spennende å se hvilken vei den nye presidenten vil lede verdens største klimaforurenser.

Er toppen nådd?

Det var ikke bare i Norge at mediene skrev mye om klimaendringer i fjor. Se på grafen: I USA var oppmerksomheten rundt dobbelt så stor i 2007 som året før. Det viser et raskt søk jeg gjorde i fire store nyhetsmedier (New York Times, Washington Post, CNN og Fox News, søkeord "climate change" eller "global warming", kilde: Lexis-Nexis). Tallene er interessante fordi mediene preger folks inntrykk av alvoret i klimaproblemet. Dermed påvirker de den politiske oppslutningen om klimatiltak.

Da klima og miljø seilte opp på medienes dagsorden igjen, og meningsmålinger viste oppsving i folks engasjement, var det mange som husket tilbake til den forrige store miljøbølgen på slutten av 1980-tallet. Så var spørsmålet: Ville motebølgen nå - som da - dabbe av etter en stund?

Nå kommer testen. Makter klimaproblemet å holde på oppmerksomheten til politikere, medier og opinion også i økonomiske krisetider, som det ser ut til at vi har foran oss? Globale miljøproblemer er mindre håndfast enn arbeidsplasser, sykehus og skatt - og har derfor tradisjonelt hatt en usikker plass på den politiske dagsordenen: Av og til viktig, av og til glemt. Spørsmålet er om bekymringen for klimaendringene nå har vokst seg så solid at problemet ikke lar seg skyve av banen like lett som tidligere? Et stalltips: Det kommer an på været - og på issmelting, naturkatastrofer og andre synlige tegn på endring.

Her i USA har bekymringene for økonomi, arbeideplasser og velferd i det siste tatt over for krig og terrorisme som de store sakene i presidentvalgkampen. Som jeg skrev tidligere er klima et stridstema mellom presidentkandidatene både hos republikanerne og demokratene - selv om andre spørsmål er viktigere. Demokratene forsøker å forene økonomi og miljø i uttrykket "green-collar jobs" (løst oversatt miljøarbeidsplasser). Både Clinton, Edwards og Obama brukte moteordet i deres foreløpig siste TV-debatt - her kan du lese kommentaren til en av de som har lansert uttrykket.

Fram mot presidentvalget blir det spennende hvilken oppmerksomhet klimaproblemet blir til del. Nok et stalltips: Klima blir en stor sak hvis republikanerne nominerer en kandidat som er klart uenig med demokratene - og står for meningene sine helt fram til valget. Derimot vil saken drukne i allmenn velvilje hvis de nominerer John McCain eller en annen kandidat som legger seg nær demokratene. Det er nok av eksempler på denne mekanismen: I 2000 drepte Bush klimadebatten (motstanderen var Al Gore!) med fagre løfter om en ny klimapolitikk. Senere la han løftene til side i skyggen av 11. september. Hjemme i Norge la uklare skillelinjer en grundig demper på klimadebatten foran siste stortingsvalg. FrP gjorde sitt ved å lansere en ny og klimavennlig image for partiet.

Det er det gode sjanser for at republikanernes kandidat gjør som FrP, og søker å unngå full konfrontasjon om klimapolitikken. Også de kandidatene som nå legger seg langt til høyre for å vinne partinominasjonen, kan finne på å bevege seg tilbake mot sentrum når det stunder mot selve presidentvalget og kampen står om tvilernes gunst.

Det blir i alle fall interessant å følge debatten fram mot presidentvalget. Utover våren skal jeg oppdatere kurven - så får vi se hvilken vei det går!

En annen sak er at stor oppmerksomhet om klimaproblemet ikke nødvendigvis fører til klimapolitisk handling. Tyngre tider økonomisk vil øke motstanden mot klimatiltak som koster for industri eller forbrukere. Et eksempel fra den andre siden av Atlanteren: I uka som gikk streiket belgiske arbeidere mot EU-kommisjonens forslag til klimaplan. Og bare for å understreke at klimadebatten framover vil handle stadig mer om økonomi: Kommisjonens president Barroso antydet at EU kan vurdere å innkreve klimakvoter også fra utenlandske selskaper som vil eksportere til unionen.

Demokratene debatterer atomkraft og CO2-rensing

I den foreløpig siste TV-debatten mellom de demokratiske presidentkandidatene var energi og klima et viktig tema - og diskusjonen ble ganske interessant. Debatten fant sted i Las Vegas, Nevada. Kandidatene konkurrerte selvfølgelig om å ta sterkest avstand fra de upopulære planene om å lagre atomavfall i Yucca Mountain som ligger i samme delstat. Når det gjelder atomkraft er Obama mest positiv, mens Clinton har sagt hun er "agnostisk". John Edwards er sterkt imot - se videoklipp. Edwards foreslo også å stanse alle planer om å bygge kullkraftverk uten CO2-rensing. Hillary Clinton mente utvikling av CO2-rensing for kullkraftverk var et like stort og viktig prosjekt som... ja nettopp, månelandingen. (Demokratene begynte forresten å bruke denne sammenligningen før forrige presidentvalg - altså tidligere enn både Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg). Spesielt interesserte kan lese ordrett referat av hele debatten her. Diskusjonen om kraft og klima er omtrent midtveis.

Republikanerne strides om klima

Løftene om å hjelpe den amerikanske bilindustrien gjennom vanskelige tider hjalp Mitt Romney til å vinne primærvalget i Michigan tirsdag. Det republikanske establishmentets kandidat angrep sin partifelle, senator John McCain, for å være for lite industrivennlig. Et av ankepunktene var McCains langvarige arbeid for en mer ambisiøs amerikansk klimapolitikk.

Demokratene er på sin side ganske samstemte i ønsket om en ny linje i klimapolitikken, inkludert et nasjonalt kvotesystem og fornyet engasjement i de internasjonale forhandlingene om en etterfølger til Kyotoprotokollen. Men det er altså svært usikkert hvilken profil republikanernes frontfigur vil ha. John McCain som vant i New Hampshire har lenge vært en av Senatets mest engasjerte klimapolitikere. For noen år siden stilte både McCain og Hillary Clinton f.eks. på klimaseminar på Svalbard, hvor de blant annet hørte sjefen vår på CICERO - Pål Prestrud - fortelle om klimaendringer i Arktis - se bilde her (det er faktisk dem, bak solbriller og skyggeluer)! Og grasrotas mann, baptistpredikanten Mike Huckabee, snakker gjerne lyrisk om ansvaret for skaperverket, selv om han har mindre konkret å vise til. På den andre siden er tidligere New York-borgermester Rudy Giuliani - han fra 11. september - og skuespilleren Fred Thompson minst like tradisjonelt republikanske i sin tilnærming til klimaproblemet som Romney. Thompson er fortsatt uvillig til å anerkjenne at problemet eksisterer.

Klimaproblemet dukker titt og stadig opp i diskusjonene mellom presidentkandidatene - men oppmerksomheten om klima og miljø er vel å merke forsvinnende liten i forhold til spørsmål som økonomi og arbeidsplasser, terrorisme, innvandring og krigen i Irak. Som vanlig er det bare noen få prosent av velgerne som er mest opptatt av miljøspørsmål.

Presidentvalget vil få stor betydning for amerikansk klimapolitikk - ved siden av sammensetningen av Kongressen, hvor demokratene ligger an til å styrke sin stilling ytterligere. Men virkningen er litt uforutsigbar. Husk at George W. Bush i 2000 gikk til valg med løfte om å ikke lenger bruke amerikanske militære styrker til ”nasjonsbygging” i andre deler av verden... Og han lovet å regulere USAs utslipp av klimagassen CO2 på linje med annen forurensning! Det gikk jo ikke akkurat sånn. Den historien viser at valget av rådgivere og ministre er minst like viktig som kandidatens egne synspunkter. Det gjelder særlig for kandidater som ikke har markert seg sterkt på dette politikkfeltet fra før.

Du finner fine oversikter over presidentkandidatenes politikk her og her. Og her finner du litt jeg skrev om klimadebatten i forrige presidentvalgkamp.

Bilnytt!

I uka som gikk kom to viktige nyheter om CO2-utslipp fra biler her i USA. For det første vedtok Kongressen en ny energilov. Den pålegger bilbransjen betydelige reduksjoner i bilenes drivstofforbruk - de må altså selge litt mindre bensinslukende biler i årene som kommer. I tillegg skal bruken av biodrivstoff trappes opp. Den andre store nyheten var at forurensninstilsynet EPA avslo en søknad fra California og en rekke andre delstater om å få innføre strengere og tidligere krav til CO2-utslipp fra nye biler. Les mer hos New York Times her og her. Jeg skrev litt om Californias planer tidligere.

Bush-administrasjonen og EPA begrunnet avslaget til California & co med at kravene i den nye, føderale energiloven burde gjelde likt i hele landet, slik også Aftenposten rapporterer. Men det er en annen sammenheng mellom de to forslagene. Den amerikanske bilbransjen, og deres støttespillere i Kongressen, ga til slutt opp sin motstand mot energiloven, slik NY Times rapporterer. En viktig grunn var nok frykten for strengere krav i enkelte delstater - man håpet at den føderale loven ville stanse statenes framstøt. Denne mekanismen er verdt å være oppmerksom på, fordi den også har betydning for diskusjonen om en bredere klimapolitikk for USA. Planene om egne, regionale kvotesystemer for klimagasser på øst- og vestkysten kan få kullkraftbransjen og industrien for øvrig til å foretrekke en nasjonal klimapolitikk som er mer forutsigbar og oversiktlig. En slik nasjonal klimapolitikk er en viktig forutsetning for at USA etter hvert kan slutte seg til en bindende, internasjonal klimaavtale.

Overdreven markedstro

Den som regel reflekterte kommentatoren Frank Rossavik i BT har latt seg besnære av markedets muligheter og næringslivets egeninnsats i kampen mot klimaendringene. Han skriver at "politiske prosesser er langsomme og usikre - og politikernes rekkevidde begrenset. Derimot er det ingen grenser for verken fart, effektivitet eller rekkevidde hvis sjefene for verdens avanserte selskap øyner profitt". Rossavik har rett i at markedet kan bidra. Men dessverre snur han situasjonen på hodet: "For markedsaktørene handler det ikke bare om å sno seg unna avgifter og andre restriksjoner. Den slags setter prosesser i gang. Mest interessant er den neste fasen, når bedriftene opptrer miljøvennlig frivillig for å bedre sitt omdømme - og for å tjene penger på det. Den fasen kan redde kloden." En mer edruelig analyse av potensialet for frivillig miljøinnsats fra næringslivet - som i Berkeley-professor David Vogel's utmerkede bok "The Market for Virtue" - tilsier at frivillig innsats for miljøet av hensyn til omdømmet får oss et lite stykke, men ikke lenger. Markedet for gode gjerninger finnes, men det er ikke så veldig stort. Skal vi løse et så stort problem som klimaendringene, er det politiske bestemte reguleringer - avgifter og andre restriksjoner, altså - som er veien å gå. Det er de som for alvor loser markedets og næringslivets kreativitet i riktig retning - mot løsninger som monner, ikke bare fasadepynt. Langsomme og usikre er de politiske prosessene. Men uunnværlige.