God jul - og noen spørsmål om det nye året

Julestemningen kommer sigende tross tøværet. Mens jeg gleder meg til feiringen og prøver å få huset i noenlunde presentabel stand, tenker jeg på hva 2009 kommer til å bringe på klimafronten. Dette er jeg spent på:
- Vil Obama greie å skape en "forandring vi kan tro på" i amerikansk klima- og energipolitikk?
- Blir det noe av de fine ordene om å bruke krisepakker og tiltak mot finanskrisen til å sette fart i miljøtiltak og ren energi?
- Fører stortingsvalget til høsten til større eller mindre ambisjoner i klimapolitikken? Får FrP makt over saksfeltet til tross for nedturen i det siste, eller består situasjonen med dragkamp om klimapolitikken mellom ulike konstellasjoner blant de andre partiene?
- Hva vil den neste regjeringen gjøre med spørsmål som oljeboring utenfor Lofoten/Vesterålen, penger til utvikling av ren energiteknologi, og så videre?
- Lykkes verdens land i å bli enige om noen ny klimaavtale, en midlertidig avtale, eller i det minste en skisse til en ny klimaavtale - på toppmøtet i København mot slutten av 2009?

Hva tror du? Har du en spekulasjon, spådom eller forhåpning å dele om 2009, så legg gjerne inn en kommentar. Uansett: God jul!

Er det et geni som trengs i klimapolitikken?

Barrack Obama vil foreslå fysikeren Steve Chu som energiminister. Chu vant nobelprisen i fysikk i 1997. Heldigvis har mannen erfaring fra mer enn forskning - han har de siste årene ledet Lawrence Berkeley National Laboratory, en stor forskningsinstitusjon som arbeider med alt fra fornybar energi til atomvåpen. Men om han har tilstrekkelig av den politiske erfaringen som trengs for å få resultater på regjeringsnivå, gjenstår å se.

Energidepartementet rår over et gigantisk forskningsbudsjett. New York Times påpeker i en interessant leder at Chu åpenbart forstår alvoret i klimaproblemet. De fremhever også hans overbevisning om at forskning og teknologiutvikling er kritisk nødvendig for å løse klimaproblemet. Jeg tror han er på rett spor - selv om forskning og utvikling alene selsvagt aldri kan erstatte de politiske virkemidlene (lover og regler, avgifter, kvotesystemer osv) som sikrer at løsningene blir tatt i bruk. Det er lov å håpe på at den nye administrasjonen vil skape bevegelse på begge fronter.

Du finner mer om Chu's syn på løsningene på klimaproblemet her.

Resten av klimateamet til Obama består av folk med lang fartstid fra miljøforvaltning og -politikk. Hans nærmeste miljø- og energirådgiver blir Carol Browner som ledet det føderale forurensningstilsynet EPA under Bill Clinton.

Lar bilen stå

Jeg har travle dager og det blir nok mer sporadisk skriving de nærmeste månedene. Men jeg må bare anbefale dette innlegget fra Andrew Revkin i New York Times om amerikanernes respons på høye bensinpriser. De blir sure - men de kjører også mindre bil...

McCain med klima-annonse på TV

Presidentkandidat John McCain lanserte nylig en tv-reklame om klimapolitikk. På tirsdag la han også vekt på spørsmålet i sin tale om energipolitikk i Houston, Texas. I mai hadde han egne valgkamparrangementer blant annet i Oregon, hvor han talte engasjert om miljø- og klimpolitikk. Hva er motivasjonen - gitt at velgerne ser ut til å legge så liten vekt på klima- og miljøpolitikk (se forrige blogginnlegg)?

Svaret er nok at McCain kan bruke klimapolitikken til å markere avstand til den upopulære president Bush, som demokratene gjør sitt beste for å knytte ham til. TV-reklamen starter med å fortelle at McCain har talt Bush midt imot i dette spørsmålet gjennom flere år. På denne måten er klimasaken politisk nyttig for McCain - akkurat som den var nyttig for Tony Blair som like desperat trengte å vise sin selvstendighet overfor George W. Bush etter Irak-invasjonen for noen år siden.

Ikke dermed sagt at McCain og Blair ikke er personlig engasjert i spørsmålet, det er de sikkert. Men for toppolitikere spiller bestandig hensynet til velgernes oppfatning en rolle - og i en valgkamp er det selvsagt hovedsaken.

Et apropos, forresten. Da gamle president Bush - faren til George W. - stilte som presidentkandidat i 1988, brukte han sur nedbør-saken til å vise avstand til sin avtroppende partifelle Ronald Reagan som strittet imot de fleste miljøtiltak. Gamle Bush vant valget - og fikk regulert svovelutslippene fra amerikanske kullkraftverk.

Balansegang for Clinton og Obama

I kullstater som Pennsylvania (hvor primærvalget til uka kan bli avgjørende for nominasjonen), er det viktig for demokratene å unngå at miljøløfter skyver fra seg industriarbeidere. Denne artikkelen fra Associated Press illustrerer hvordan "clean coal" - spesielt CO2-rensing av kullkraftverk - er et politisk viktig kompromiss for demokratene.

Annet klimanytt fra USA: Al Gores klimakampanje sender TV-annonser hvor konservative og liberale kjendiser stiller sammen for å oppfordre president til handling mot klimaproblemet. Republikaneren Newt Gingrich og den konservative predikanten Pat Robertson stiller begge sammen med sine motpoler på den liberale fløyen. Se filmene her.

Gress på tanken

I siste utgave av magasinet Klima har jeg intervjuet sjefen for et nytt forskningsinstitutt her i Berkeley som etter planen skal utvikle morgendagens biodrivstoffer. Han har stor tro på potensialet - men jeg lurer på om han kanskje undervurderer konflikten med matforsyning og biologisk mangfold, selv for neste generasjon av høyteknologiske biodrivstoffer? Som jeg skrev her på bloggen tidligere er det nye instituttet kontroversielt internt ved universitetet, fordi det er finansiert av oljeselskapet BP. Jeg spurte ham selvsagt om det også.



Fortsatt stor oppmerksomhet om klima

I januar spekulerte jeg på om den rekordhøye oppmerksomheten omkring klimaspørsmål her i USA ville vedvare ut over 2007. Med utsikter til økonomiske krisetider var det et åpent spørsmål om klimaproblemet fortsatt ville holde på oppmerksomheten til politikere, medier og opinion.

Nå finnes fasit for første kvartal av 2008. Antallet omtaler av klimaendringer i fire store amerikanske medier lå litt lavere enn gjennom det meste av fjoråret. Men fortsatt er oppmerksomheten betydelig større enn i 2005 eller 2006. Foreløpig ser det ikke ut til at de økonomiske vanskene har feid klimaspørsmålet helt av banen. Saken nevnes stadig i valgkampen, men har på ingen måte noen dominerende plass. En av grunnene til at klima kommer opp, er at både Obama og Clinton gjerne vil forbindes med Al Gore, som er en ganske populær mann i det demokratiske partiet.

Tallene for medieomtale er forøvrig samlet i all hast, og bør ikke tas alt for høytidelig. De viser bare hvor ofte det kommer avisartikler eller TV-programmer som i det hele tatt nevner klimaproblemet. Det skilles altså ikke mellom tilfeller hvor saken nevnes i forbifarten, og der hvor klima får store oppslag. De fire mediene som er med er avisene New York Times og Washington Post, og TV-kanalene CNN og Fow News Network. I motsetning til de tre andre har Fox News en sterkt skeptisk holdning til om klimaproblemet egentlig utgjør noe alvorlig problem. Det meste av omtalen der i gården er preget av den holdningen.

Kullkraft i motvind

Som jeg skrev tidligere står kullinteressene sterkt i USA og har blant annet betydelig politisk innflytelse. Men akkurat nå ser det ut til at bransjen sliter litt. Avisen Christian Science Monitor har en interessant artikkel om hvordan kombinasjonen av høye byggekostnader og bekymring for framtidige utslippskostnader nå bremser byggingen av nye kullkraftverk.

Spennende supertirsdag

Utfallet av presidentvalget blir viktig for USAs klimapolitikk de neste fire årene. I en kronikk i VG forklarer mine CICERO-kolleger Guri Bang og Steffen Kallbekken hvorfor. Anbefalt lesning.

I dag, tirsdag (strengt tatt er det mandag kveld for meg når dette skrives, men tirsdag morgen hjemme i Norge) - avgjøres kanskje hvem valget skal stå mellom i november. Nå skal velgerne her i California, og i en lang rekke andre stater inkludert New York, stemme i nominasjonsvalg.

Utfallet blir ganske sikkert at amerikanerne får valget mellom to kandidater som går inn for en ny klimapolitikk, inkludert et nasjonalt kvotesystem for klimagasser. Republikanerne vil høyst sannsynlig nominere John McCain, som går inn for et slikt linjeskifte. De aller fleste som vedder på utfallet setter pengene sine på at McCain vil slå rivalen Romney, som står for en tradisjonell republikansk linje (kort sagt at det blir for dyrt å gjøre noe med problemet, i hvert fall før Kina og India gjør det samme). Demokratene Clinton og Obama - som nå ligger ganske likt på målingene - går også inn for et kvotesystem mm.

Konsekvensen av at demokratene og republikanernes er ganske enige kan bli at det ikke blir så mye snakk om saken i valgkampen. Men etter valget blir det virkelig spennende å se hvilken vei den nye presidenten vil lede verdens største klimaforurenser.

Amerikanernes månelanding legges på is

Ikke den ordentlige månelandingen, altså, men CO2-rensingen. I hvert fall det som var selve flaggskipet i president Bushs teknologisatsing: Futuregen-prosjektet som ble annonsert med brask og bram i 2003. Demonstrasjonsanlegget skulle bygges i samarbeid med industrien. Det skulle levere elektrisitet og hydrogen fra kull - med minimale CO2-utslipp. Nå sier amerikanske myndigheter at det ble for dyrt. Noen er sinte, andre har vært skeptiske til prosjektet lenge.

Industrialliansen som vil bygge kraftverket har i all hast tilbudt seg å "restrukturere" prosjektet og ta en større del av regningen selv. Vi får se hva det ender med.

Kanskje Jens Stoltenberg kommer først til månen likevel? Hjemme i Norge mener Greenpeace og FrP at regjeringen bør droppe rensingen av gasskraftverket på Kårstø. Stoltenberg selv er neppe uenig, han ville nok helst nøye seg med Mongstad - om regjeringspartnerne lot ham få lov. Jeg forklarte hvorfor i boka om gasskraftsaken.

Forresten. Den som virkelig lurer på hva som rører seg i USA når det gjelder CO2-rensing, bør lese denne lange og interessante artikkelen i New York Times.

Er toppen nådd?

Det var ikke bare i Norge at mediene skrev mye om klimaendringer i fjor. Se på grafen: I USA var oppmerksomheten rundt dobbelt så stor i 2007 som året før. Det viser et raskt søk jeg gjorde i fire store nyhetsmedier (New York Times, Washington Post, CNN og Fox News, søkeord "climate change" eller "global warming", kilde: Lexis-Nexis). Tallene er interessante fordi mediene preger folks inntrykk av alvoret i klimaproblemet. Dermed påvirker de den politiske oppslutningen om klimatiltak.

Da klima og miljø seilte opp på medienes dagsorden igjen, og meningsmålinger viste oppsving i folks engasjement, var det mange som husket tilbake til den forrige store miljøbølgen på slutten av 1980-tallet. Så var spørsmålet: Ville motebølgen nå - som da - dabbe av etter en stund?

Nå kommer testen. Makter klimaproblemet å holde på oppmerksomheten til politikere, medier og opinion også i økonomiske krisetider, som det ser ut til at vi har foran oss? Globale miljøproblemer er mindre håndfast enn arbeidsplasser, sykehus og skatt - og har derfor tradisjonelt hatt en usikker plass på den politiske dagsordenen: Av og til viktig, av og til glemt. Spørsmålet er om bekymringen for klimaendringene nå har vokst seg så solid at problemet ikke lar seg skyve av banen like lett som tidligere? Et stalltips: Det kommer an på været - og på issmelting, naturkatastrofer og andre synlige tegn på endring.

Her i USA har bekymringene for økonomi, arbeideplasser og velferd i det siste tatt over for krig og terrorisme som de store sakene i presidentvalgkampen. Som jeg skrev tidligere er klima et stridstema mellom presidentkandidatene både hos republikanerne og demokratene - selv om andre spørsmål er viktigere. Demokratene forsøker å forene økonomi og miljø i uttrykket "green-collar jobs" (løst oversatt miljøarbeidsplasser). Både Clinton, Edwards og Obama brukte moteordet i deres foreløpig siste TV-debatt - her kan du lese kommentaren til en av de som har lansert uttrykket.

Fram mot presidentvalget blir det spennende hvilken oppmerksomhet klimaproblemet blir til del. Nok et stalltips: Klima blir en stor sak hvis republikanerne nominerer en kandidat som er klart uenig med demokratene - og står for meningene sine helt fram til valget. Derimot vil saken drukne i allmenn velvilje hvis de nominerer John McCain eller en annen kandidat som legger seg nær demokratene. Det er nok av eksempler på denne mekanismen: I 2000 drepte Bush klimadebatten (motstanderen var Al Gore!) med fagre løfter om en ny klimapolitikk. Senere la han løftene til side i skyggen av 11. september. Hjemme i Norge la uklare skillelinjer en grundig demper på klimadebatten foran siste stortingsvalg. FrP gjorde sitt ved å lansere en ny og klimavennlig image for partiet.

Det er det gode sjanser for at republikanernes kandidat gjør som FrP, og søker å unngå full konfrontasjon om klimapolitikken. Også de kandidatene som nå legger seg langt til høyre for å vinne partinominasjonen, kan finne på å bevege seg tilbake mot sentrum når det stunder mot selve presidentvalget og kampen står om tvilernes gunst.

Det blir i alle fall interessant å følge debatten fram mot presidentvalget. Utover våren skal jeg oppdatere kurven - så får vi se hvilken vei det går!

En annen sak er at stor oppmerksomhet om klimaproblemet ikke nødvendigvis fører til klimapolitisk handling. Tyngre tider økonomisk vil øke motstanden mot klimatiltak som koster for industri eller forbrukere. Et eksempel fra den andre siden av Atlanteren: I uka som gikk streiket belgiske arbeidere mot EU-kommisjonens forslag til klimaplan. Og bare for å understreke at klimadebatten framover vil handle stadig mer om økonomi: Kommisjonens president Barroso antydet at EU kan vurdere å innkreve klimakvoter også fra utenlandske selskaper som vil eksportere til unionen.

Kullkreftene mobiliserer

Kullindustrien har stor makt i amerikansk politikk. Også i årets valgkamp gjør bransjen sitt for å få kandidatene til å forplikte seg til å støtte bygging av nye kullkraftverk - uten krav om "CO2-rensing fra dag en"... Washington Post beskrev nylig kullbransjens lobbystrategi. For eksempel kjører de tv-reklamer som kaller kullet "the fuel that powers our way of life." Kullinteressene har gått sammen i en bred allianse som blant annet har sponset viktige debatter mellom presidentkandidatene.

Kullindustriens sterke grep om amerikansk politikk har geografiske årsaker. Min CICERO-kollega Guri Bang forklarte dette fint i en artikkel hun skrev i fjor: "USA har enormt store kullforekomster, og dette er en sikker energikilde sammenliknet med å importere dyr olje fra stadig mer fiendtlige og ustabile land i Midtøsten. Mange politikere ønsker derfor å øke energisikkerheten ved å bruke mer kull i årene som kommer. Kullforekomstene er spredt til over halvparten av delstatene, faktisk har 23 av delstatene kullindustri som henter ut mer enn 19 millioner tonn kull per år. Mange av kongressrepresentantene har dermed valgdistrikt som er økonomisk avhengig av fortsatt kullproduksjon". I tillegg avgjøres presidentvalg ofte av kullrike delstater som Ohio eller West Virginia.

En bloggkommentar av demokraten Robert Kennedy Jr. fra i fjor gir ytterligere bakgrunn. Og et ferskt, og illsint, antikullinnlegg på The Huffington Post gir også noen interessante poenger.

Demokratene debatterer atomkraft og CO2-rensing

I den foreløpig siste TV-debatten mellom de demokratiske presidentkandidatene var energi og klima et viktig tema - og diskusjonen ble ganske interessant. Debatten fant sted i Las Vegas, Nevada. Kandidatene konkurrerte selvfølgelig om å ta sterkest avstand fra de upopulære planene om å lagre atomavfall i Yucca Mountain som ligger i samme delstat. Når det gjelder atomkraft er Obama mest positiv, mens Clinton har sagt hun er "agnostisk". John Edwards er sterkt imot - se videoklipp. Edwards foreslo også å stanse alle planer om å bygge kullkraftverk uten CO2-rensing. Hillary Clinton mente utvikling av CO2-rensing for kullkraftverk var et like stort og viktig prosjekt som... ja nettopp, månelandingen. (Demokratene begynte forresten å bruke denne sammenligningen før forrige presidentvalg - altså tidligere enn både Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg). Spesielt interesserte kan lese ordrett referat av hele debatten her. Diskusjonen om kraft og klima er omtrent midtveis.

Republikanerne strides om klima

Løftene om å hjelpe den amerikanske bilindustrien gjennom vanskelige tider hjalp Mitt Romney til å vinne primærvalget i Michigan tirsdag. Det republikanske establishmentets kandidat angrep sin partifelle, senator John McCain, for å være for lite industrivennlig. Et av ankepunktene var McCains langvarige arbeid for en mer ambisiøs amerikansk klimapolitikk.

Demokratene er på sin side ganske samstemte i ønsket om en ny linje i klimapolitikken, inkludert et nasjonalt kvotesystem og fornyet engasjement i de internasjonale forhandlingene om en etterfølger til Kyotoprotokollen. Men det er altså svært usikkert hvilken profil republikanernes frontfigur vil ha. John McCain som vant i New Hampshire har lenge vært en av Senatets mest engasjerte klimapolitikere. For noen år siden stilte både McCain og Hillary Clinton f.eks. på klimaseminar på Svalbard, hvor de blant annet hørte sjefen vår på CICERO - Pål Prestrud - fortelle om klimaendringer i Arktis - se bilde her (det er faktisk dem, bak solbriller og skyggeluer)! Og grasrotas mann, baptistpredikanten Mike Huckabee, snakker gjerne lyrisk om ansvaret for skaperverket, selv om han har mindre konkret å vise til. På den andre siden er tidligere New York-borgermester Rudy Giuliani - han fra 11. september - og skuespilleren Fred Thompson minst like tradisjonelt republikanske i sin tilnærming til klimaproblemet som Romney. Thompson er fortsatt uvillig til å anerkjenne at problemet eksisterer.

Klimaproblemet dukker titt og stadig opp i diskusjonene mellom presidentkandidatene - men oppmerksomheten om klima og miljø er vel å merke forsvinnende liten i forhold til spørsmål som økonomi og arbeidsplasser, terrorisme, innvandring og krigen i Irak. Som vanlig er det bare noen få prosent av velgerne som er mest opptatt av miljøspørsmål.

Presidentvalget vil få stor betydning for amerikansk klimapolitikk - ved siden av sammensetningen av Kongressen, hvor demokratene ligger an til å styrke sin stilling ytterligere. Men virkningen er litt uforutsigbar. Husk at George W. Bush i 2000 gikk til valg med løfte om å ikke lenger bruke amerikanske militære styrker til ”nasjonsbygging” i andre deler av verden... Og han lovet å regulere USAs utslipp av klimagassen CO2 på linje med annen forurensning! Det gikk jo ikke akkurat sånn. Den historien viser at valget av rådgivere og ministre er minst like viktig som kandidatens egne synspunkter. Det gjelder særlig for kandidater som ikke har markert seg sterkt på dette politikkfeltet fra før.

Du finner fine oversikter over presidentkandidatenes politikk her og her. Og her finner du litt jeg skrev om klimadebatten i forrige presidentvalgkamp.

Bilnytt!

I uka som gikk kom to viktige nyheter om CO2-utslipp fra biler her i USA. For det første vedtok Kongressen en ny energilov. Den pålegger bilbransjen betydelige reduksjoner i bilenes drivstofforbruk - de må altså selge litt mindre bensinslukende biler i årene som kommer. I tillegg skal bruken av biodrivstoff trappes opp. Den andre store nyheten var at forurensninstilsynet EPA avslo en søknad fra California og en rekke andre delstater om å få innføre strengere og tidligere krav til CO2-utslipp fra nye biler. Les mer hos New York Times her og her. Jeg skrev litt om Californias planer tidligere.

Bush-administrasjonen og EPA begrunnet avslaget til California & co med at kravene i den nye, føderale energiloven burde gjelde likt i hele landet, slik også Aftenposten rapporterer. Men det er en annen sammenheng mellom de to forslagene. Den amerikanske bilbransjen, og deres støttespillere i Kongressen, ga til slutt opp sin motstand mot energiloven, slik NY Times rapporterer. En viktig grunn var nok frykten for strengere krav i enkelte delstater - man håpet at den føderale loven ville stanse statenes framstøt. Denne mekanismen er verdt å være oppmerksom på, fordi den også har betydning for diskusjonen om en bredere klimapolitikk for USA. Planene om egne, regionale kvotesystemer for klimagasser på øst- og vestkysten kan få kullkraftbransjen og industrien for øvrig til å foretrekke en nasjonal klimapolitikk som er mer forutsigbar og oversiktlig. En slik nasjonal klimapolitikk er en viktig forutsetning for at USA etter hvert kan slutte seg til en bindende, internasjonal klimaavtale.