Pratsom papegøye

Bok: Irene M. Pepperberg (2008). Alex & Me.

Denne seks år gamle boka var en av de beste leseopplevelsene jeg hadde i 2014. Ikke fordi den er så fantastisk godt skrevet (det er den ikke), men fordi temaet den tar opp og hendelsene den beskriver er eksepsjonelt interessante.

Merkelig nok hadde jeg aldri hørt om gråpapegøyen Alex, den mest taleføre fuglen noensinne, før jeg snublet over noen henvisninger til den tidligere i år. Dyreadferd har alltid interessert meg, men det er først de siste årene jeg har begynt å lese systematisk om forskning på feltet. Arbeidet med Akvarieboka for barn satte meg på sporet.

Da papegøyen Alex døde i 2007, valgte ukeavisen The Economist for en gangs skyld å omtale en fugl i den ukentlige nekrologen over en kjent person. Mange store engelskspråklige medier som New York Times og Guardian dekket begivenheten. Papegøyen hadde blitt kjendis både på grunn av oppsiktsvekkende forskningsresultater om hans mentale evner, og på grunn av hans eget tv-tekke.

Her er noen filmklipp med den avdøde papegøyen.

Alex lærte å uttale og bruke mer enn hundre engelske ord av den amerikanske adferdsforskeren Irene M. Pepperberg og studentene hennes. De dokumenterte det mange papegøyeeiere lenge hadde hevdet – papegøyer kan ikke bare herme etter ordlyder, de kan også lære å bruke ordene til å kommunisere med mennesker.

Etter å ha lært seg å navngi gjenstander og materialer fortsatte Alex å avansere. Gråpapegøyens forståelse av mer abstrakte begreper fikk det virkelig til å svimle for folk som studerer dyrs mentale evner. Alex kunne svare riktig på hva som var forskjellen eller likheten mellom to gjenstander – om det var fargen, formen eller materialet. Altså kunne han ikke bare bruke ord som firkant (eller fire-hjørner, som var ordet han lærte) og grønn der de passet, han visste også at firkant er en type form, og at grønn er en type farge. Var det ingen forskjell på gjenstandene, lærte han etter hvert å svare «ingen». Alex lærte også å bruke tallord og tallsymboler opp til seks, og han kunne svare riktig på hva som var størst og minst. 

Ferdighetene til Alex var resultat av langvarig og intens trening. Gråpapegøyene lever i flere tiår, og er utpreget sosiale vesener som i fangenskap gjerne knytter seg tett til mennesker. Studiene av Alex ga viktig innsikt i hva slags mental kapasitet noen fugler har, og snudde om på mange etablerte oppfatninger. Med hjerne på størrelse med en valnøttkjerne presterte Alex på linje med sjimpanser eller barnehagebarn på en del tester.

Papegøyer lærer seg helst ord og andre lyder hvis de erfarer at de får noe igjen for det. Alex kunne gi uttrykk for at han ville ha en bestemt type mat. Han kunne be om vann å drikke eller en gjenstand han hadde lyst på, og han kunne si fra om at han ville tilbake til buret sitt når han var lei av treningen. Papegøyen gjorde oppfinnsomt bruk av mange av uttrykkene han lærte seg. Pepperbergs fortellinger om det uformelle samspillet med den ganske kantete personligheten Alex er både til å le av og til å undres over.

Boka, som kom ut året etter at Alex døde, henvender seg til et bredt publikum, og er lettlest. Den har to svake partier – begynnelsen og slutten. Det starter med en alt for omfattende gjengivelse av en mengde presseoppslag, brev og andre reaksjoner i forbindelse med vidunderpapegøyens død. Det blir en tålmodighetsprøve, selv om innholdet er slående nok. Fortellingen om Irene M. Pepperbergs liv og uvanlige karriere er derimot riktig interessant, synes jeg, selv tonen kanskje blir i overkant retthaversk noen steder. Det Pepperberg har å fortelle om Alex selv er av det mest merkverdige jeg har lest. En annen styrke ved boka er at dengjengir rivningene innenfor adferdsforskningen i tiden da Pepperberg først forsøkte å få aksept for funnene sine – kontroverser som stort sett handlet om helt andre slags dyr enn papegøyer, men som slo an tonen for hvordan resultatene fra Alex-studiene ble mottatt. Derimot ble jeg litt skuffet over de avsluttende refleksjonene fra forfatteren. Forsøket på å sette resultatene inn i en større kulturell sammenheng er ikke spesielt vellykket. Diskusjonen om dyrevelferd og bruk av dyr i forskning er skuffende knapp i en bok som gir så mye å tygge på når det gjelder nettopp de spørsmålene. Men det er ikke så farlig om det skorter litt på avslutningen. Historien boka forteller, og forskningsresultatene den formidler, gir usedvanlig mye mat for tankene, selv om man må trekke noen av konklusjonene selv.

Fjærlig talt

  
Noah Strycker
The Thing with Feathers: The Suprising Lives of Birds and What They Reveal about Being Human.
Riverhead Books, 2014.

En super samling sanne fortellinger om fugler og om hvordan de ligner på og er forskjellige fra oss selv. 

Forfatteren har erfaring fra feltarbeid og fugekikking over hele planeten, og tar leseren med til fremmede fugler som albatross, kolibri og pingvin – og gamle kjenninger som burhøns og stær. Hvert kapittel har en fugleart som hovedperson og tar opp ett utvalgt tema. 

Strycker utforsker fuglene med mennesket som målestokk og spør om de kjenner frykt og kjærlighet og hvor god hukommelsen deres er. Men han undersøker også fuglenes unike egenskapene som den magnetiske orienteringssansen og stærens evne til å manøvrere kollektivt i de utroligste formasjoner.

Dessuten er det mye å lese her om hvordan folk har forholdt seg til fuglene, for eksempel får vi vite at brevduer hadde militær betydning så sent som under Andre verdenskrig (i følge boka brukte britiske styrker en kvart million brevduer i løpet krigen!). En favoritt for min del var historien om hvordan stærenes flokkmanøvre ble analysert ved hjelp av de samme dataprogrammene som gjorde det mulig å lage dataanimasjoner av flokker og svermer til kinofilmer. 

Boka er en samling ganske vilkårlig utvalgte smakebiter, og hvert kapittel kan leses uavhengig av de andre. Ingen ideer behandles utfyllende og iblant avslører forfatteren at han heller ikke har tenkt helt gjennom alt han tar opp. Men det mange gode historier her, mye å tenke på, og det er fint å se at forfatteren virker nøye med fakta og forskningsresultater, men likevel ikke er redd for å spekulere om de spørsmålene forskningen ikke har svar på.  

En påstand stusset jeg over, forresten: Strycker skriver at fuglene ikke er interessert i oss mennesker bortsett fra at vi utløser den grunnleggende frykten for predatorer. Det er jo sant for mange fugler, men det avslører vel også at det han selv gjør utendørs stort sett er å kikke på fuglene. Og fuglene er ikke spesielt interessert i å bli sett på av folk. Hvis man gjør noe mer interessant, dukker det fort opp fugler som lurer på hva de kan få ut av oss: Kråkene som overvåker grillingen i håp om å stjele en pølse, rødstrupen som vet at insektene snart blir tilgjengelige når jeg klipper gresset, og sildemåkene som lurer på om hobbyfiskerne kanskje har oppdaget hvor fiskestimen er. 

Aper, hjerner og nederlendere

To ferske bøker om biologi og mennesker.

De siste ukene har jeg lest to sakprosabøker skrevet av nederlendere. Begge forfatterne er menn født på 1940-tallet, begge er berømte forskere som er opptatt av det biologiske grunnlaget for menneskers adferd, og begge har et humanistisk og ateistisk livssyn. Begge har dessuten mye på hjertet om hva slags vesen mennesket egentlig er, og hvordan vi bør innrette oss. Den ene fordi han har brukt livet til å forsket på hjernen vår. Den andre fordi han har studert slektningene våre - menneskeapene. For å røpe konklusjonen med en gang, så likte jeg apeboka vesentlig bedre enn hjerneboka. 

Dick Swaab er en nederlandsk lege og nevrobiolog, og grunnlegger av en hjernebank som sikrer ferske hjerner fra nylig avdøde donorer (som har samtykket) til forskning. Boka We Are Our Brains kom først ut på nederlandsk og gjorde stor lykke på hjemmebane før den ble oversatt til engelsk. Undertittelen er From the Womb to Alzheimer's. Deler av boka både fascinerte og rørte meg, for eksempel beskrivelsen av samspillet mellom morens og barnets hjerne i forbindelse med fødsel. Det er hjernen til det ferdig utviklede fosteret som sender signalene som setter fødselen i sving, skriver Swaab, og en vanskelig fødsel kan iblant være det første tegnet på at det har oppstått problemer med hjernens utvikling under svangerskapet, problemer som gjerne kommer til syne igjen mye senere i livet. Boka gir et fint overblikk over hjernens oppbygning og funksjon for oss som mangler den oversikten fra før, gjennom en kombinasjon av eksempler, forklaring og små anekdoter som hele veien viser til enkle skisser av hjernen fra alle tenkelige vinkler og snittet opp på kryss og tvers. Den tar opp interessante spørsmål som (blant mye annet) årsakene til homofili og transseksualitet, hvordan vi påvirkes av rusmidler, og utsiktene til å erstatte tapt hjernevev eller å lage proteser som sender signalene fra kameraer direkte inn til synsnerven. Swaab mener man kan finne forklaringen på det meste som skjer med mennesker ved å studere hjernene deres. 

Det store problemet med boka er at det er vanskelig for leseren å vite når Swaab presenterer noenlunde sikre konklusjoner som de fleste fagkollegaene hans vil være enige i, og når han holder skråsikker enetale om sine egne favoritteorier. Man blir mistenksom når hjernelegen bombastisk (og for egen regning) slår fast at det ikke er det minste sunt å drive fysisk trening (hjernetrim, derimot...). Swaab har en heller sleivete stil og bryr seg ikke om å gi kildehenvisninger. Han drøfter sjelden andres motforestillinger annet enn for å gjøre narr av dem. Man får fornemmelsen av en mann som synes han har hørt nok tøv her i livet, og som tillater seg å lukke ørene når det passer. Swaab kan være morsom av og til, men han leverer litt for mange historier hvor hans egen replikk er punchlinen. Boka bærer også tydelig preg av opprinnelsen som en serie bidrag til en fast avisspalte - det hele er noe springende. En side ved boka som gjør den klart mer lesverdig er at den er et innlegg i nederlandsk samfunnsdebatt, hvor landets spesielle eutanasi-lovgivning danner utgangspunkt (Swaab vil utvide adgangen til eutanasi ytterligere). På den annen side argumenterer Swaab kraftfullt for at cannabis er langt farligere enn hans generasjon har vært vant til å anta - også her er det interessant hvordan den nederlandske lovgivningen danner en annen ramme for diskusjonen enn vår hjemlige og den engelskspråklige offentligheten mange av oss også følger litt med i. Vi har helt klart godt av å lese sakprosa som ikke er skrevet for et norsk, britisk eller amerikansk publikum. 

Primatologen Frans de Waal har tilbrakt det meste av sitt yrkesaktive liv i USA, og skriver på engelsk. Han har gitt ut en rekke bøker om våre to nærmeste slektninger, sjimpansen og bonoboen (aka dvergsjimpansen), med paralleller til menneskesamfunnet. Mens sjimpansen er et voldelig og patriarkalsk dyr, er bonoboen mer av en hippie-ape som lever etter slagordet "make love, not war" og bruker sex på kryss og tvers som konfliktdempende middel. Koalisjoner av hunner har stor makt i bonobo-samfunnet. Vi er like nær beslektet med begge artene (deres forfedre skilte lag med hverandre etter at de hadde skilt lag med våre). de Waals beskrivelser av apesamfunnene er av det mest interessante jeg har lest på lenge. Framstillingen av funnene fra eget forskningsfelt er både mer konsis, mer sammenhengende og mer overbevisende argumentert enn det man finnes hos Swaab. 

de Waals viktigste anliggende i denne boka er at apene lærer oss at empati er en del av menneskets natur, siden empatien setter sterkt preg på adferden også hos våre nærmeste slektninger og kan spores til strukturer i hjernen både hos aper og mennesker som er bygget for innlevelse. Apene har sterke sosiale instinkter og tilløp til ansvar for fellesskapet, selv om vi mennesker har tatt samfunnsbyggingen (og, tross alt, moralen) til helt andre nivåer. Disse observasjonene bruker han til å argumentere for at vi mennesker er født med moralske impulser som danner grunnlaget for samfunnets moral, altså stikk motsatt av en modell som ser for seg at vi er født umoralske og lærer å tøyle de egoistiske instinktene gjennom sosialisering. de Waals eget moralsyn svarer til hans oppfatning av hvor moralen kommer fra - han er mistenksom overfor en rendyrket universalisme og utilitarisme, og mener sterk lojalitet til egen familie, gruppe, nasjon og så videre er både moralsk riktig og et nødvendig ankerfeste for vår tilhørighet i videre moralske fellesskap. de Waals syn på moralens grunnlag og innhold er på ingen måte uproblematisk, men det er et riktig interessant utgangspunkt for diskusjon.

Jeg har ikke lest de andre bøkene til de Waal (men fikk lyst til å gjøre det), men forstår at både sjimpansesamfunnet, bonobo-samfunnet og argumentene rundt empati og moral har vært behandlet i tidligere utgivelser. Som tittelen The Bonobo and the Atheist antyder er religion et viktig tema i den nyeste utgivelsen. Jeg synes i grunnen apeforskeren skriver interessant og engasjerende om dette også, selv om argumentene ikke alltid er helt forløste og det kan være tilløp til selvmotsigelser. 

de Waal knytter det pessismistiske synet på menneskets natur som han vil til livs til den kristne tanken om arvesynden. Han mener religionens betydning for moralen har kommet til ganske sent i menneskehetens utvikling, og etterlater ingen tvil om at han selv er uten gudstro og foretrekker et ikke-religiøst verdensbilde. Men samtidig maner han sine ateistiske trosfeller til romslighet overfor religion, et fenomen som er så universelt blant mennesker at det ikke er urimelig å anta at vi har en medfødt tilbøyelighet til å være religiøse. Det er ingen grunn til å ta slik på vei for fraværet av noe (gud), sier han med adresse til folk som Richard Dawkins. Og selv om religion gir liten mening for noen av oss - er det så sikkert at alle andre vil klare seg - og få det bedre - uten religiøs tro?

Selv om de Waal har gjort amerikaner av seg kretser han i The Bonobo and the Atheist mye rundt fødebyen Den Bosch og byens store sønn, maleren Hieronymus Bosch. de Waal forklarer sin avslappede holdning til religion med at han kommer fra den sørlige, katolske delen av Nederland hvor den religløse tradisjonen har gitt større rom for nytelse og livsutfoldelse. Jevnaldrende fra det kalvinistiske nord har vokst opp med en helt annen religiøsitet, og har gjort opprør mot pietismen med en helt annen lidenskap, hevder de Waal. Jeg kjenner ikke nederlandsk kultur så godt, men antar Dick Swaab, som fnyser høylytt når han kommer inn på religion og er optatt av å gi nevrologiske forklaringer på de religiøse erfaringene til profeter og helgener, må være et typiske eksempel på den mer innbitte antireligiøse innstillingen de Waal undrer seg over hos sine landsmenn fra nord. 

Foreldre og barn i akvariet

Mor og barn i akvariet. Disse ciklide-fiskene har det litt uvanlige vitenskapelige navnet Nanochromis transvestitus.
 
Og her (nedenfor) er pappa. Akkurat her spytter han ut sand som han har silt ut mat fra, men ellers hjelper han også til med barnepass.
 
Navnet transvestitus viser forresten til at hunnene har flottere mønster enn hannene. Motsatt av det vanlige for ciklider.  

Nanochromis transvestitus er litt i slekt med den mer kjente paletten eller palettcikliden. Den er nok et bedre valg for nybegynnere.


Glødebåndstetra som legger egg

I går kveld fikk jeg filmet glødebåndstetraene mens de la egg i akvariet mitt. Du ser tydelig hvordan hunnen roterer så hun har magen i været idet hun slipper eggene. Du ser også at foreldrene spiser masse egg. Pansermallene de deler akvariet med er også på eggjakt, så det blir ingen yngel som klekker i dette akvariet. Men jeg har glødebånd-yngel som går i et eget, lite oppdrettsakvarium hvor jeg fjernet foreldrene så snart de var ferdige med å legge egg.

Bok om sebrafisk

Da har jeg prøvd noe nytt - å publisere en liten ebok om akvariefisker på Amazon. Boka er på engelsk og illustrert med mine egne fotografier. Den handler om sebrafisker og er både en guide til å stelle og oppdrette disse morsomme små fiskene, og en kort innføring i deres levesett og adferd. Les mer om boka på Amazon.com - og kjøp den gjerne!

Den koster ikke mange kronene og kan leses på smarttelefoner, ipad og andre nettbrett, eller på PC eller Mac. Alt du trenger er å laste ned Amazons gratis leseapp som går under navnet Kindle. (Selvsagt kan den også leses på Amazons egne Kindle-lesebrett hvis du har et slikt).

Har du ikke prøvd å lese ebøker så kan det forresten anbefales! Selv har jeg begynt å lese mer på skjerm enn på papir, og nå finnes etterhvert også de fleste nye norske romaner som ebøker.

Nå er jeg spent på hvordan det fungerer å selge egenprodusert ebok på Amazon. Jeg skriver sikkert litt om erfaringene mine etter hvert. Jeg håper forresten de første leserne vil legge igjen anmeldelser hos Amazon - det gjør ikke noe om de er litt kritiske, hovedsaken er at andre kunder får se at det er snakk om et noenlunde seriøst produkt. Markedet for denne typen ebøker lider litt under at useriøse aktører skraper sammen stoff på nett som er ikke er opphavsrettslig beskyttet, og lager verdiløse "ebøker" som de legger ut for salg.

PS. Jeg gir ut boka under navnet Andreas Tjern. Etternavnet mitt er forferdelig vanskelig å huske for mange utlendinger...

Ukas dyr: Sidensvans


Nå har flokkene med sidensvans dukket opp her på Nesodden. Dette er nemlig en trekkfugl som kommer hit om vinteren! Også sidensvansen trekker sørover mot varmen hver høst. Men vinteren  her ved Oslofjorden virker vel mild når utgangspunktet er oppe i de aller nordligste barskogene. I Norge hekker sidensvansen særlig i Øst-Finnmark, ellers er det mye sidensvans langt nord i Russland. Om vinteren streifer den i flokker rundt i Nord-Europa.

Foto © Andreas Tjernshaugen
Det sidensvansene leter etter på våre kanter er rognebær og lignende som har blitt hengende på trær og busker. Om sommeren, derimot, jakter sidensvansen på insekter - akkurat som ørreten lever den fett på den rike insektklekkingen i løpet av den arktiske sommeren. Da oppfører den seg visstnok omtrent som en fluesnapper, hvis det sier deg noe.

Jeg synes alltid det er stas når vi får besøk av sidensvanser. Det er kanskje de aller vakreste fuglene jeg treffer på her omkring. Bildet er tatt gjennom vinduet i gangen hjemme for to år siden.

Les mer om sidensvansens liv hos Norsk Ornitologisk Forening. 

Ukas dyr: Gjøkhumle

Rettelse: Jeg trodde denne humla fra hagen vår var en veldig sjelden kløverhumle, og skrev her om dagen at jeg hadde fått det bekreftet ut fra bildene. Nå er dyret undersøkt nærmere av folk som har greie på humler, og det viser seg at det er snakk om en hann av åkergjøkhumle med litt uvanlige fargetegninger. Den sikreste metoden for å artsbestemme hannhumler er visst å se på kjønnsorganene deres i mikroskop!

Åkergjøkhumle er ikke spesielt sjelden. Men gjøkhumlene er litt fascinerende. De formerer seg ved å legge eggene sine i andre humlers reir, omtrent som gjøken gjør med andre fugler. Det finnes flere gjøkhumlearter, og hver av dem er spesialist i å utnytte én annen humleart.  
Foto: Andreas Tjernshaugen
I hagen vår kryr det av mange slags humler, både gjøker og ikke-gjøker! De setter tydeligvis pris på at vi er litt trege med gressklipperen så kløveren får en sjanse til å blomstre, og at vi har masse bergmynte som også har godt med nektar å tilby insektene. I sommer har jeg og ungene forsøkt å identifisere humleartene ved hjelp av denne fine humleplakaten som vi har skrevet ut. Det er ikke så lett, men man blir i hvert fall oppmerksom på hvor mange forskjellige humlearter det er som surrer omkring.

Foto: Andreas Tjernshaugen ©

Foto: Andreas Tjernshaugen ©

PS. Trikset for å få fine bilder av insekter og eddekopper er forresten å fange dem i en boks eller noe sånt, som du putter i kjøleskapet i noen minutter! De dør ikke, men blir veldig trege. Når du plasserer dyret tilbake der du fant det, blir det sittende stille en stund før det kvikner til.

Ukas dyr: Sverddrager


Her om dagen fant jeg bilde av en fisk jeg selv har i akvarium, i en av bøkene til Charles Darwin.

Figur fra den første danske utgaven ”Menneskets avstamning og Parringsvalget”, utgitt i 1875. Reproduced with permission from John van Wyhe ed. 2002-. The Complete Work of Charles Darwin Online.
Det er ikke noe særlig godt bilde, antakelig fordi tresnittet ble laget ut fra døde museumseksemplarer (jeg tror ikke det hadde kommet levende sverddragere til Europa på 1870-tallet). Likevel synes jeg det var litt morsomt å se hva selveste Darwin skrev om disse fiskene som jeg selv ble kjent med allerede som akvarieinteressert gutt på 1980-tallet.

Sverddrageren har navnet sitt etter den lange utveksten – sverdet – på hannenes halefinne. Det var dette sverdet som interesserte Darwin: Hos Hannen (…) er den nederste Rand af Gatfinnen udviklet til en lang Traaddannelse, der, som Dr. Günther meddeler mig, er stribet med straalende Farver. I denne Traaddannelse er der ingen Muskler, og den kan aabenbart ikke være Fisken til nogen direkte Nytte.

Dette skrev han i boka The descent of man, and selection in relation to sex fra 1871 (sitat fra den danske utgaven fra 1875). Boka bygget videre på den enda mer berømte Artenes opprinnelse fra 1859. Descent of man… er vel mest kjent for at Darwin her argumenterer inngående for at mennesket stammer fra apene. Men det var i den samme boka han lanserte den viktige ideen om seksuell seleksjon: At noen egenskaper hos dyr skyldes at de øker sjansene til å få parret seg, for eksempel ved at de imponerer en potensiell make eller skremmer bort rivaler. Det forklarer flotte, men upraktiske anordninger som påfuglens hale – og sverddragerens.


Sverddragerne mine stammer fra Oaxaca i Mexico.
Foto: Andreas Tjernshaugen

Nyere forskning bekrefter at sverddragerhannene har sverd fordi hunnene foretrekker det. Sverdet er såpass upraktisk at sverddragere som lever sammen med farlige rovfisker ikke kan koste på seg alt for store sverd (de med lengst sverd blir spist opp…). På tryggere steder utvikler hannene større haleprakt sammenlignet med kroppslengden.

De røde sverddragerne du kan kjøpe i en hvilken som helst dyrebutikk er en fremavlet variant. Fargene på disse fiskene avspeiler hva folk foretrekker. Ville sverddragere, derimot, er grønnlige med forskjellige fargetegninger, og hannenes sverd er pyntet med svarte og gule striper. Fargene er et kompromiss mellom behovet for kamuflasje, og behovet for å bruke tydelige fargetegninger til å signalisere til andre sverddragere at de er sunne og sterke individer som er verdt å parre seg med.

Mine egne sverddragere (de på bildet) stammer fra fisker som ble fanget i delstaten Oaxaca i Mexico for ti år siden. Avkommet har siden blitt spredd blant interesserte akvarister i flere land. De har fortsatt tilnærmet samme fargetegninger som de ville fiskene.

Uansett fargevariant er sverddragere fine akvariefisker (les mer på det utmerkede nettstedet Akvaforum). De er flotte å se på, og de formerer seg villig i akvarier. Ungene fødes levende, og kan ta vare på seg selv fra begynnelsen. Hannenes evige tilnærmelser til de som regel mer avmålte hunnene, skaper liv og bevegelse i akvariet (et fast glansnummer er å svømme baklengs!).

Da er du også vitne til et skuespill som har interessert biologer lenge og som fortsatt gjør det. Den amerikanske fiskeforskeren Eugenie Clark skrev i memoarboka Dame med spyd (som kom ut på norsk i 1957, og som jeg leste med stor glede en gang på 80-tallet) om sin forskning på parringen hos sverddragere og deres slektninger:

”Hva er det du driver med? En Kinsey-rapport om fisk” spurte mine venner meg.

Allerede på 1920-tallet viste det seg forøvrig at hybrider (krysninger) mellom sverddragere (Xiphophorus helleri) og enkelte varianter av den nære slektningen platy (Xiphophorus maculatus) var disponert for kreftsvulster som ligner hudkreft hos mennesker. Derfor brukes disse fiskene også i forskning på hudkreft. Du kan lese mer om denne forskningen (og om fiskene) hos Xiphophorus Genetic Stock Center.

Sverddrager betyr forresten en som drar sverd. Navnet har ikke noe med drager å gjøre!

Ukas dyr: Myrsnipe

Foto: Wikimedia Commons

Denne vakre lille fuglen har jeg truffet to ganger den siste uka. Først på stranda rett nord for Frederikshavn hvor jeg så en flokk på 20 stykker. De gikk og rotet i mudderet etter smådyr med de spisse nebbene.  Den danske stranda var nok bare en rasteplass på trekket sørover.

Tilbake i Norge traff jeg rundt 15 myrsniper som satt og hvilte på steinene ved utsiden av Jomfruland. De satt ved sørspissen av øya, og samlet nok krefter til å krysse Skagerrak. Neste stopp er antakelig Skagen, eller kanskje stranda rett nord for Frederikshavn…?

Snipene er på vei fra hekkeplassene på myrer i Norge og resten av Nord-Europa til vinteropphold ved sjøen i litt varmere trakter. Hundretusenvis av myrsniper reiser på kryss og tvers over Europa hvert år. Noen overvintrer langs kysten av Vest-Europa mens enda flere tar en ordentlig sydentur til Middelhavet.

Trekket skjer for det meste i august/september så de jeg traff tilhører fortroppen. Kanskje er det fugler som har mislyktes med å fostre opp unger, og derfor står fritt til å fly sørover?

De årlige vandringene til millioner av fugler rett over hodene våre er et naturfenomen som aldri slutter å fascinere meg. Fugletrekket hver høst og hver vår er dessuten en super sjanse for oss fugleinteresserte til å se arter som ellers holder til i andre områder.

På turen til Jomfruland så jeg også noen ordentlig arktiske arter: Polarsnipe, tundralo og lappspove. Rart å tenke på at disse fuglene som klekkes ut aller lengst nord, også kan treffes i tropiske områder. Noen av polarsnipene trekker faktisk helt til Sør-Afrika eller Australia.

Ukas dyr: Løve

Foto: Andreas Tjernshaugen
Tusenvis av nordmenn har oppdaget det før meg, men likevel: Det er spennende å kjøre bil med løver like ved siden av. Selv om det skjer blant danske furutrær. 

Det var fôringsdag i Løveparken i Givskud Zoo i dag og den største hannen og hunnen lå under et tre og voktet på dyrekadaveret de hadde fått. Buskaset var for tett til at jeg fikk gode bilder av dem. De yngre dyra var lettere å se. De lå enten i terrenget rundt og ventet på tur, eller streifet omkring.

Løvinnen på de to øverste bildene viste sterk interesse for sikkerhetsslusen vi kjørte inn gjennom...

For min del ble besøket i Løveparken høydepunktet på Danmarksferien (andre i familien vil nok holde en knapp på Legoland og svømmebasseng).  

Derfor kårer jeg løven til ukas dyr! Det skjer i knivskarp konkurranse med svarthalsdykkeren. En nydelig fugl som jeg aldri har sett før. Nær utløpet til Vejle Å fikk jeg øye på to familier med småunger. Dykkerne er vakre fugler, og et veldig søtt trekk er at de voksne frakter ungene på ryggen. 


Redd gaupa vår!

Det kommer stadig rapporter om folk som ser gaupe på Nesodden. Etter hvert er det også flere som har fanget de flotte dyrene med kamera. Her er en filmsnutt av gaupe på besøk i en hage sentralt på Nesodden.

Dessverre har jeg ikke fått sett noen gaupe selv ennå, men jeg håper! Så mye rådyr som vanker utenfor huset vårt, bør sjansen være til stede.

Gaupe-entusiasten Harald Weedon-Fekjær har tatt initiativ til en underskriftsaksjon mot gaupejakt her i Follo. Argumentene i Haralds brev til kommunen og lokalavisen Amta er gode: Begrunnelsen for gaupejakt i Norge er å begrense konfliktene med sauenæringen. Her i Follo har vi ikke det problemet, og bør ta et skestra ansvar for å gi plass for dette flotte dyret. Gaupene er ikke farlige for mennesker, de bidrar til å holde den store rådyrbestanden vår i sjakk og de fleste som bor her er glade for muligheten til å oppleve gaupe i nærmiljøet.

Jeg har skrevet under og oppfordrer andre til å gjøre det samme.

Født til sjef?

For litt siden oppdaget jeg at akvariebøkene har gitt meg helt feil inntrykk av en av de vanligste akvariefiskene.

Palettciklider, noen fargerike og familiekjære små hissigpropper fra Nigeria og Kamerun, er blant favorittfiskene mine. I fjor skrev jeg litt om familielivet til palettciklidene i akvariet hjemme hos oss.

Kort etter dette døde familiefaren (jeg er redd kona hans bidro med aktiv plaging mot slutten), og enkefruen ble gitt til en dyrebutikk da ungene ble selvstendige. Ungfiskene har jeg fortsatt, de vokser fint til og har fått flotte fargetegninger.

Her om dagen oppdaget jeg en 14 år gammel vitenskapelig artikkel om ville palettciklider som ga meg litt hakeslipp (strengt tatt handler artikkelen om viltfangede fisker observert i et gigantisk akvarium på 6000 liter). Den første overraskelsen var at slett ikke alle ville palettciklider lever i kjernefamilier hvor to foreldre passer barn sammen, slik man gjerne ser i hjemmeakvarier. Enkelte hanner etablerer harem med flere hunner - og dessuten to-tre andre hanner som får lov til å slå seg til innenfor reviret. Disse underlegne hjelperhannene gjør en stor innsats for å forsvare reviret og haremet mot rovfisk og konkurrerende hanner. Til gjengjeld får hver av dem sjansen til å bli fedre til en liten andel av yngelen som oppfostres der. De fleste småtassene er likevel avkom etter sjefen sjøl.

Så langt ble jeg bare litt overrasket. Mer forbløffende var det å lære at det kun er palettciklide-hanner med røde gjellelokk og rød strupe som etablerer harem! De underlegne hjelper-hannene, derimot, har alltid gule gjellelokk og gul strupe (også disse kan ha rød mage). De forskjellige fargevariantene blant palett-hannene er altså ikke bare geografiske eller tilfeldige variasjoner slik akvariebøkene gir inntrykk av.

Disse fargetegningene viser seg lenge før fiskene er store nok til å etablere territorier, og forandres ikke senere. Forskerne tar det som tegn på at det sannsynligvis er genetisk bestemt hvilken av typene en hannfisk tilhører. Født sånn, ikke blitt sånn, altså. Begge sortene palett-hanner kan foresten danne varige parforhold med en enkelt hunnfisk. Men der det oppstår haremliv har de altså forskjellige, antakelig medfødte roller.

Jeg måtte selvsagt sjekke palett-ungdommene i mitt eget akvarium. Det viser seg at begge fargevarianter er representert blant hannene! Det er litt overraskende, for observasjonene som gjengis i artikkelen fra 1997 tyder på at det kun er hanner av den røde fargevarianten som får røde sønner. Men bildene av den avdøde faren til mine ungfisker viser bestemt gule gjellelokk og lys strupe.

Nå spekulerer jeg - kanskje det lar seg gjøre å etablere et slikt palettciklide-harem i et romslig akvarium? Altså med en rødstrupe-hann, noen hunner og et par gulstrupehanner? Det hadde vært morsomt å prøve.

Det er forresten ikke sikkert at palettciklidene man får kjøpt i dyrebutikker viser akkurat samme adferd som de viltfangede fiskene forskerne studerte. De fleste av butikkfiskene stammer fra svært mange generasjoner av akvariefisker, og instinktene kan ha blitt påvirket av generasjoner med kunstig utvalg. Oppdretterne har neppe vært oppmerksomme på at fargetegningene har så tett sammenheng med fiskenes adferd, i hvert fall ikke før de siste årene. Hvis avlsdyrene har blitt valgt ut etter fargetegninger, kan det kanskje tenkes at man ufrivillig har avlet fram spesielle adferdstrekk?




Fiskefamilielykke


Man bør som kjent sammenligne. Hvis du synes det virker strevsomt å passe dine to-tre barn, kan du for eksempel tenke på palettciklidene i akvariet hjemme hos oss. I motsetning til de fleste fisker er de gode foreldre og passer på avkommet (og deler ikke så verst likt på ansvaret). Dagen lang gjeter de sine sånn ca. 50-linger rundt på oppdagelsesferd og matjakt. Hver gang en ukonsentrert småtass forsvinner fra flokken blir han fanget med munnen av mamma eller pappa, og spyttet på plass midt i flokken. Ganske stress, kan jeg tenke meg, for det bor flere andre fisker i akvariet som avgjort kunne tenke seg å spise opp ungene deres. Bilder her. Akvariefotograferingen min er litt i startgropa, som man ser...

Hektisk familieliv


Hvis du trodde det var en stor jobb å passe menneskebarn... så burde du kanskje prøve deg som blåmeis. Helt avsindig mange larver skal fanges hver dag mens ungene vokser. Stas med fuglekasse! Denne gangen var jeg så heldig at jeg var til stede da ungene skulle ut og fly for første gang. Bilder her.