Her om dagen fant jeg bilde av en fisk jeg selv har i
akvarium, i en av bøkene til Charles Darwin.
Det er ikke noe særlig godt bilde,
antakelig fordi tresnittet ble laget ut fra døde museumseksemplarer (jeg tror ikke det hadde kommet levende sverddragere til Europa på 1870-tallet). Likevel
synes jeg det var litt morsomt å se hva selveste Darwin skrev om disse fiskene som jeg selv ble kjent med allerede som akvarieinteressert gutt på 1980-tallet.
Sverddrageren har navnet sitt etter den lange utveksten –
sverdet – på hannenes halefinne. Det var dette sverdet som interesserte Darwin:
Hos Hannen (…) er den nederste Rand af
Gatfinnen udviklet til en lang Traaddannelse, der, som Dr. Günther meddeler
mig, er stribet med straalende Farver. I denne Traaddannelse er der ingen
Muskler, og den kan aabenbart ikke være Fisken til nogen direkte Nytte.
Dette skrev han i boka The
descent of man, and selection in relation to sex fra 1871 (sitat fra den
danske utgaven fra 1875). Boka bygget videre på den enda mer berømte Artenes opprinnelse fra 1859. Descent of man… er vel mest kjent for at
Darwin her argumenterer inngående for at mennesket stammer fra apene. Men det
var i den samme boka han lanserte den viktige ideen om seksuell seleksjon: At noen
egenskaper hos dyr skyldes at de øker sjansene til å få parret seg, for
eksempel ved at de imponerer en potensiell make eller skremmer bort rivaler.
Det forklarer flotte, men upraktiske anordninger som påfuglens hale – og
sverddragerens.
 |
Sverddragerne mine stammer fra Oaxaca i Mexico.
Foto: Andreas Tjernshaugen |
Nyere forskning bekrefter at sverddragerhannene har
sverd fordi hunnene foretrekker det. Sverdet er såpass upraktisk at
sverddragere som lever sammen med farlige rovfisker ikke kan koste på seg alt
for store sverd (de med lengst sverd blir spist opp…). På tryggere steder
utvikler hannene større haleprakt sammenlignet med kroppslengden.
De røde sverddragerne du kan kjøpe i en hvilken som helst
dyrebutikk er en fremavlet variant. Fargene på disse fiskene avspeiler hva folk
foretrekker. Ville sverddragere, derimot, er grønnlige med forskjellige fargetegninger,
og hannenes sverd er pyntet med svarte og gule striper. Fargene er et kompromiss mellom behovet for kamuflasje, og behovet for å
bruke tydelige fargetegninger til å signalisere til andre sverddragere at de er
sunne og sterke individer som er verdt å parre seg med.
Mine egne sverddragere (de på bildet) stammer fra fisker som
ble fanget i delstaten Oaxaca i Mexico for ti år siden. Avkommet har siden
blitt spredd blant interesserte akvarister i flere land. De har fortsatt tilnærmet
samme fargetegninger som de ville fiskene.
Uansett fargevariant er sverddragere fine akvariefisker (les mer på det utmerkede nettstedet
Akvaforum). De
er flotte å se på, og de formerer seg villig i akvarier. Ungene fødes levende,
og kan ta vare på seg selv fra begynnelsen. Hannenes evige tilnærmelser til de
som regel mer avmålte hunnene, skaper liv og bevegelse i akvariet (et fast
glansnummer er å svømme baklengs!).
Da er du også vitne til et skuespill som har interessert
biologer lenge og som fortsatt gjør det. Den amerikanske fiskeforskeren Eugenie
Clark skrev i memoarboka Dame med spyd
(som kom ut på norsk i 1957, og som jeg leste med stor glede en gang på
80-tallet) om sin forskning på parringen hos sverddragere og deres slektninger:
”Hva er det du driver
med? En Kinsey-rapport om fisk” spurte mine venner meg.
Allerede på 1920-tallet viste det seg forøvrig at hybrider
(krysninger) mellom sverddragere (
Xiphophorus helleri) og enkelte varianter av den
nære slektningen platy (
Xiphophorus maculatus) var disponert for kreftsvulster
som ligner hudkreft hos mennesker. Derfor brukes disse fiskene også i forskning på
hudkreft. Du kan lese mer om denne forskningen (og om fiskene) hos
Xiphophorus Genetic Stock Center.
Sverddrager betyr forresten en som drar sverd. Navnet har
ikke noe med drager å gjøre!
