Amerikanernes månelanding legges på is

Ikke den ordentlige månelandingen, altså, men CO2-rensingen. I hvert fall det som var selve flaggskipet i president Bushs teknologisatsing: Futuregen-prosjektet som ble annonsert med brask og bram i 2003. Demonstrasjonsanlegget skulle bygges i samarbeid med industrien. Det skulle levere elektrisitet og hydrogen fra kull - med minimale CO2-utslipp. Nå sier amerikanske myndigheter at det ble for dyrt. Noen er sinte, andre har vært skeptiske til prosjektet lenge.

Industrialliansen som vil bygge kraftverket har i all hast tilbudt seg å "restrukturere" prosjektet og ta en større del av regningen selv. Vi får se hva det ender med.

Kanskje Jens Stoltenberg kommer først til månen likevel? Hjemme i Norge mener Greenpeace og FrP at regjeringen bør droppe rensingen av gasskraftverket på Kårstø. Stoltenberg selv er neppe uenig, han ville nok helst nøye seg med Mongstad - om regjeringspartnerne lot ham få lov. Jeg forklarte hvorfor i boka om gasskraftsaken.

Forresten. Den som virkelig lurer på hva som rører seg i USA når det gjelder CO2-rensing, bør lese denne lange og interessante artikkelen i New York Times.

Er toppen nådd?

Det var ikke bare i Norge at mediene skrev mye om klimaendringer i fjor. Se på grafen: I USA var oppmerksomheten rundt dobbelt så stor i 2007 som året før. Det viser et raskt søk jeg gjorde i fire store nyhetsmedier (New York Times, Washington Post, CNN og Fox News, søkeord "climate change" eller "global warming", kilde: Lexis-Nexis). Tallene er interessante fordi mediene preger folks inntrykk av alvoret i klimaproblemet. Dermed påvirker de den politiske oppslutningen om klimatiltak.

Da klima og miljø seilte opp på medienes dagsorden igjen, og meningsmålinger viste oppsving i folks engasjement, var det mange som husket tilbake til den forrige store miljøbølgen på slutten av 1980-tallet. Så var spørsmålet: Ville motebølgen nå - som da - dabbe av etter en stund?

Nå kommer testen. Makter klimaproblemet å holde på oppmerksomheten til politikere, medier og opinion også i økonomiske krisetider, som det ser ut til at vi har foran oss? Globale miljøproblemer er mindre håndfast enn arbeidsplasser, sykehus og skatt - og har derfor tradisjonelt hatt en usikker plass på den politiske dagsordenen: Av og til viktig, av og til glemt. Spørsmålet er om bekymringen for klimaendringene nå har vokst seg så solid at problemet ikke lar seg skyve av banen like lett som tidligere? Et stalltips: Det kommer an på været - og på issmelting, naturkatastrofer og andre synlige tegn på endring.

Her i USA har bekymringene for økonomi, arbeideplasser og velferd i det siste tatt over for krig og terrorisme som de store sakene i presidentvalgkampen. Som jeg skrev tidligere er klima et stridstema mellom presidentkandidatene både hos republikanerne og demokratene - selv om andre spørsmål er viktigere. Demokratene forsøker å forene økonomi og miljø i uttrykket "green-collar jobs" (løst oversatt miljøarbeidsplasser). Både Clinton, Edwards og Obama brukte moteordet i deres foreløpig siste TV-debatt - her kan du lese kommentaren til en av de som har lansert uttrykket.

Fram mot presidentvalget blir det spennende hvilken oppmerksomhet klimaproblemet blir til del. Nok et stalltips: Klima blir en stor sak hvis republikanerne nominerer en kandidat som er klart uenig med demokratene - og står for meningene sine helt fram til valget. Derimot vil saken drukne i allmenn velvilje hvis de nominerer John McCain eller en annen kandidat som legger seg nær demokratene. Det er nok av eksempler på denne mekanismen: I 2000 drepte Bush klimadebatten (motstanderen var Al Gore!) med fagre løfter om en ny klimapolitikk. Senere la han løftene til side i skyggen av 11. september. Hjemme i Norge la uklare skillelinjer en grundig demper på klimadebatten foran siste stortingsvalg. FrP gjorde sitt ved å lansere en ny og klimavennlig image for partiet.

Det er det gode sjanser for at republikanernes kandidat gjør som FrP, og søker å unngå full konfrontasjon om klimapolitikken. Også de kandidatene som nå legger seg langt til høyre for å vinne partinominasjonen, kan finne på å bevege seg tilbake mot sentrum når det stunder mot selve presidentvalget og kampen står om tvilernes gunst.

Det blir i alle fall interessant å følge debatten fram mot presidentvalget. Utover våren skal jeg oppdatere kurven - så får vi se hvilken vei det går!

En annen sak er at stor oppmerksomhet om klimaproblemet ikke nødvendigvis fører til klimapolitisk handling. Tyngre tider økonomisk vil øke motstanden mot klimatiltak som koster for industri eller forbrukere. Et eksempel fra den andre siden av Atlanteren: I uka som gikk streiket belgiske arbeidere mot EU-kommisjonens forslag til klimaplan. Og bare for å understreke at klimadebatten framover vil handle stadig mer om økonomi: Kommisjonens president Barroso antydet at EU kan vurdere å innkreve klimakvoter også fra utenlandske selskaper som vil eksportere til unionen.

Kullkreftene mobiliserer

Kullindustrien har stor makt i amerikansk politikk. Også i årets valgkamp gjør bransjen sitt for å få kandidatene til å forplikte seg til å støtte bygging av nye kullkraftverk - uten krav om "CO2-rensing fra dag en"... Washington Post beskrev nylig kullbransjens lobbystrategi. For eksempel kjører de tv-reklamer som kaller kullet "the fuel that powers our way of life." Kullinteressene har gått sammen i en bred allianse som blant annet har sponset viktige debatter mellom presidentkandidatene.

Kullindustriens sterke grep om amerikansk politikk har geografiske årsaker. Min CICERO-kollega Guri Bang forklarte dette fint i en artikkel hun skrev i fjor: "USA har enormt store kullforekomster, og dette er en sikker energikilde sammenliknet med å importere dyr olje fra stadig mer fiendtlige og ustabile land i Midtøsten. Mange politikere ønsker derfor å øke energisikkerheten ved å bruke mer kull i årene som kommer. Kullforekomstene er spredt til over halvparten av delstatene, faktisk har 23 av delstatene kullindustri som henter ut mer enn 19 millioner tonn kull per år. Mange av kongressrepresentantene har dermed valgdistrikt som er økonomisk avhengig av fortsatt kullproduksjon". I tillegg avgjøres presidentvalg ofte av kullrike delstater som Ohio eller West Virginia.

En bloggkommentar av demokraten Robert Kennedy Jr. fra i fjor gir ytterligere bakgrunn. Og et ferskt, og illsint, antikullinnlegg på The Huffington Post gir også noen interessante poenger.

Demokratene debatterer atomkraft og CO2-rensing

I den foreløpig siste TV-debatten mellom de demokratiske presidentkandidatene var energi og klima et viktig tema - og diskusjonen ble ganske interessant. Debatten fant sted i Las Vegas, Nevada. Kandidatene konkurrerte selvfølgelig om å ta sterkest avstand fra de upopulære planene om å lagre atomavfall i Yucca Mountain som ligger i samme delstat. Når det gjelder atomkraft er Obama mest positiv, mens Clinton har sagt hun er "agnostisk". John Edwards er sterkt imot - se videoklipp. Edwards foreslo også å stanse alle planer om å bygge kullkraftverk uten CO2-rensing. Hillary Clinton mente utvikling av CO2-rensing for kullkraftverk var et like stort og viktig prosjekt som... ja nettopp, månelandingen. (Demokratene begynte forresten å bruke denne sammenligningen før forrige presidentvalg - altså tidligere enn både Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg). Spesielt interesserte kan lese ordrett referat av hele debatten her. Diskusjonen om kraft og klima er omtrent midtveis.

Republikanerne strides om klima

Løftene om å hjelpe den amerikanske bilindustrien gjennom vanskelige tider hjalp Mitt Romney til å vinne primærvalget i Michigan tirsdag. Det republikanske establishmentets kandidat angrep sin partifelle, senator John McCain, for å være for lite industrivennlig. Et av ankepunktene var McCains langvarige arbeid for en mer ambisiøs amerikansk klimapolitikk.

Demokratene er på sin side ganske samstemte i ønsket om en ny linje i klimapolitikken, inkludert et nasjonalt kvotesystem og fornyet engasjement i de internasjonale forhandlingene om en etterfølger til Kyotoprotokollen. Men det er altså svært usikkert hvilken profil republikanernes frontfigur vil ha. John McCain som vant i New Hampshire har lenge vært en av Senatets mest engasjerte klimapolitikere. For noen år siden stilte både McCain og Hillary Clinton f.eks. på klimaseminar på Svalbard, hvor de blant annet hørte sjefen vår på CICERO - Pål Prestrud - fortelle om klimaendringer i Arktis - se bilde her (det er faktisk dem, bak solbriller og skyggeluer)! Og grasrotas mann, baptistpredikanten Mike Huckabee, snakker gjerne lyrisk om ansvaret for skaperverket, selv om han har mindre konkret å vise til. På den andre siden er tidligere New York-borgermester Rudy Giuliani - han fra 11. september - og skuespilleren Fred Thompson minst like tradisjonelt republikanske i sin tilnærming til klimaproblemet som Romney. Thompson er fortsatt uvillig til å anerkjenne at problemet eksisterer.

Klimaproblemet dukker titt og stadig opp i diskusjonene mellom presidentkandidatene - men oppmerksomheten om klima og miljø er vel å merke forsvinnende liten i forhold til spørsmål som økonomi og arbeidsplasser, terrorisme, innvandring og krigen i Irak. Som vanlig er det bare noen få prosent av velgerne som er mest opptatt av miljøspørsmål.

Presidentvalget vil få stor betydning for amerikansk klimapolitikk - ved siden av sammensetningen av Kongressen, hvor demokratene ligger an til å styrke sin stilling ytterligere. Men virkningen er litt uforutsigbar. Husk at George W. Bush i 2000 gikk til valg med løfte om å ikke lenger bruke amerikanske militære styrker til ”nasjonsbygging” i andre deler av verden... Og han lovet å regulere USAs utslipp av klimagassen CO2 på linje med annen forurensning! Det gikk jo ikke akkurat sånn. Den historien viser at valget av rådgivere og ministre er minst like viktig som kandidatens egne synspunkter. Det gjelder særlig for kandidater som ikke har markert seg sterkt på dette politikkfeltet fra før.

Du finner fine oversikter over presidentkandidatenes politikk her og her. Og her finner du litt jeg skrev om klimadebatten i forrige presidentvalgkamp.

Bilnytt!

I uka som gikk kom to viktige nyheter om CO2-utslipp fra biler her i USA. For det første vedtok Kongressen en ny energilov. Den pålegger bilbransjen betydelige reduksjoner i bilenes drivstofforbruk - de må altså selge litt mindre bensinslukende biler i årene som kommer. I tillegg skal bruken av biodrivstoff trappes opp. Den andre store nyheten var at forurensninstilsynet EPA avslo en søknad fra California og en rekke andre delstater om å få innføre strengere og tidligere krav til CO2-utslipp fra nye biler. Les mer hos New York Times her og her. Jeg skrev litt om Californias planer tidligere.

Bush-administrasjonen og EPA begrunnet avslaget til California & co med at kravene i den nye, føderale energiloven burde gjelde likt i hele landet, slik også Aftenposten rapporterer. Men det er en annen sammenheng mellom de to forslagene. Den amerikanske bilbransjen, og deres støttespillere i Kongressen, ga til slutt opp sin motstand mot energiloven, slik NY Times rapporterer. En viktig grunn var nok frykten for strengere krav i enkelte delstater - man håpet at den føderale loven ville stanse statenes framstøt. Denne mekanismen er verdt å være oppmerksom på, fordi den også har betydning for diskusjonen om en bredere klimapolitikk for USA. Planene om egne, regionale kvotesystemer for klimagasser på øst- og vestkysten kan få kullkraftbransjen og industrien for øvrig til å foretrekke en nasjonal klimapolitikk som er mer forutsigbar og oversiktlig. En slik nasjonal klimapolitikk er en viktig forutsetning for at USA etter hvert kan slutte seg til en bindende, internasjonal klimaavtale.

For godt til å være sant...

Jeg var visst litt raskt ute med den forrige meldingen: Ved nærmere ettersyn kan man ikke lese hele kapittelet likevel - de har tatt ut noen sider man ikke får lese på nett. Så da må man likevel betale en temmelig stiv pris for å lese boka!

Rådyr fagbok - helt gratis

Tidligere i år kom det ut en bok om europeisk klimapolitikk, hvor jeg har bidratt med et kapittel om norske miljøorganisasjoners påvirkningsstrategier. Boka koster så mye at det er flaut - på Bokkilden skal de for eksempel ha kr. 1650,- !!! Da er vel $165 på Amazon en bedre deal, men dyrt blir det okke som. Her har du en billigere løsning: På Google Book Search kan du lese kapittelet mitt - og resten av boka - helt gratis! Som medlem av Norsk faglitterær forfatterforening burde jeg muligens være skeptisk, men jeg er litt glad for at folk kan lese det jeg har skrevet også. Det står at forlaget har godkjent publiseringen.

Seier for Arnold i dag

California har lenge ønsket å stille krav til CO2-utslippene fra nye biler som selges i staten. Tiltaket støttes både av den republikanske guvernør Swartzenegger og demokratene som har flertall i delstatsforsamlingen. Nå er ett av hindrene for gjennomføring ryddet av veien: Et søksmål fra bilindustrien, som hevdet de nye reglene stred mot føderal lovgivning, ble i dag avvist av retten skriver USA Today. Se også omtalen i San Francisco Chronicle. Men fortsatt venter myndighetene i California på et nødvendig klarsignal fra det amerikanske forurensningstilsynet, EPA.

Interessen for mer miljøvennlige biler gir seg uansett tydelige utslag ute på gatene. Toyota Prius - en hybrid med både el- og bensinmotor - er den bilmodellen som setter sterkest preg på bybildet her i miljøbevisste Berkeley. Som et synlig tegn på myndighetenes entusiasme har alle Priusene et gult klistremerke som viser at de har automtisk tilgang til "carpool lanes" - kjørefiler som ellers er forbeholdt biler med flere passasjerer.

Aktivistisk universitet


Det er jo i Oslo og på Bali ting skjer på klimafronten akkurat nå, men jeg er i California. Fram til sommeren skal jeg være gjesteforsker i Berkeley. Universitetet her har sterke tradisjoner for studentopprør og aktivisme siden 60-tallet, og noen holder dem fortsatt i hevd. En heller aparte gruppe har bosatt seg mer eller mindre permanent oppe i tretoppene i et lite skogholt på universitetsplassen. De protesterermot at trærne skal hogges for å gi plass til et nytt idrettsanlegg. De ivrigste har vært tretoppboere i et år nå! En del av begrunnelsen skal være at det kanskje er en gammel indiansk gravplass på stedet, men det er omstridt. Ellers setter de saken i en større miljøpolitisk sammenheng som er vanskelig å få tak i. Spør du meg er det litt trist at unge idealister bruker et år av livet sitt på å verne en liten park på universitetsområdet. Verden har jo en del andre problemer å stri med.

Andre tar fatt i spørsmål med mer substans, og protesterer mot et nytt forskningsinstitutt her som skal studere metoder for å framstille biodrivstoff. Energy Biosciences Institute, som det heter, er finansiert av oljeselskapet BP - visstnok gjennom den største enkeltbevilgningen fra et industriselskap til et universitetsprosjekt noensinne. Noen protesterer fordi de er mot satsingen på biodrivstoff - andre fordi de er skeptiske til at store selskaper får innflytelse over universitetsforskningen. Grafittien over antyder jo det siste. På onsdag skal jeg intervjue sjefen for det nye instituttet for magasinet Klima, så interesserte får lese mer etter hvert.

Kullkraft og CO2-rensing

NRK radios utmerkede forskningsmagasin Verdt å vite hadde onsdag et langt innslag om kullkraft og CO2-rensing. Reporter Torstein Paulsen har besøkt det tyske kullkraftverket Schwarze Pumpe hvor det svenske kraftselskapet Vattenfall skal prøve ut CO2-fjerning fra kullkraft. Mot slutten av innslaget kommer undertegnede kommer inn for å kommentere. Noen bilder fra kullkraftverket og kullgruvedriften har NRK lagt ut her.

Overdreven markedstro

Den som regel reflekterte kommentatoren Frank Rossavik i BT har latt seg besnære av markedets muligheter og næringslivets egeninnsats i kampen mot klimaendringene. Han skriver at "politiske prosesser er langsomme og usikre - og politikernes rekkevidde begrenset. Derimot er det ingen grenser for verken fart, effektivitet eller rekkevidde hvis sjefene for verdens avanserte selskap øyner profitt". Rossavik har rett i at markedet kan bidra. Men dessverre snur han situasjonen på hodet: "For markedsaktørene handler det ikke bare om å sno seg unna avgifter og andre restriksjoner. Den slags setter prosesser i gang. Mest interessant er den neste fasen, når bedriftene opptrer miljøvennlig frivillig for å bedre sitt omdømme - og for å tjene penger på det. Den fasen kan redde kloden." En mer edruelig analyse av potensialet for frivillig miljøinnsats fra næringslivet - som i Berkeley-professor David Vogel's utmerkede bok "The Market for Virtue" - tilsier at frivillig innsats for miljøet av hensyn til omdømmet får oss et lite stykke, men ikke lenger. Markedet for gode gjerninger finnes, men det er ikke så veldig stort. Skal vi løse et så stort problem som klimaendringene, er det politiske bestemte reguleringer - avgifter og andre restriksjoner, altså - som er veien å gå. Det er de som for alvor loser markedets og næringslivets kreativitet i riktig retning - mot løsninger som monner, ikke bare fasadepynt. Langsomme og usikre er de politiske prosessene. Men uunnværlige.

Metanmakten Norge

Fin anmeldelse av gasskraft-boka i Klassekampen i dag: "Eit viktig bidrag til historia om det moderne Norge", skriver Gudmund Skjeldal (på papir, ikke på nett). Ellers er undertegnede oppslukt av forskning på oljeselskapenes klimastrategier og får ikke blogget stort om dagen. Men fra november! Da er jeg gjesteforsker i California fram til sommeren, og lover reisebrev om klima- og miljøpolitikk i Arnold- og George W.-land.

Anmeldelser av boka om gasskraftsaken

Ny Tid har en anmeldelse i dag (bare på papir, dessverre). "Forfatteren er god når han beskriver den politiske kampen om gasskraftverkene, og aller best når han beskriver motstanden. Den kjenner han til fingertuppene. Det jeg savner er en utfyping av økonomien i gasskraft" skriver Kjell Rønningsbakk. I magasinet Klima skriver Elin Lerum Boasson: "Gasskraft – tjue års klimakamp er den norske gasskraftkampens historiebok". Les resten av anmeldelsen her.

Gasskraft og kinderegg

Satsingen på CO2-rensing skulle få slutt på gasskraftstriden, og ble lansert som et kinderegg: Løsningen på flere problemer som skulle gjøre alle fornøyd. I stedet har resultatet blitt gjentatte politiske bikkjeslagsmål. Hva var det som skjedde? I en kronikk som sto på trykk i Bergens Tidende torsdag i forrige uke, forsøkte jeg å svare. Du finner kronikkteksten her. Kronikken bygger på boka om gasskraftsaken.